Borte i «Uniten» sitter en kar og twitrer – til dels ganske aggressivt – og har proklamert at han vil «make America great again». Vel, han om det. Her på berget nøyer vi oss med å ønske at Strømsgodset skal finne tilbake til seg selv – for fullt. Men også her til lands twitrer folk; noen saklig og konstruktivt, andre mer i Trump-stil, om politikere, den globale oppvarmingen, krig og fred og sånn … , og noen kommer også med tweets om det aller viktigste i kongeriket; Godset.

2018 var ikke noe høydepunkt for «gutta fra Rødgata». Nivået varierte kolossalt – fra det begredelige til det strålende –, men det endte i en lykkerus vi knapt har sett maken til, på Nadderud stadion da Strømsgodset sikret plassen i Eliteserien. Uken etter gjorde trener-Ingebretsens menn en meget hederlig innsats mot Rosenborg og ble altså nr. to i norgesmesterskapet. Ikke verst. Men helhetsinntrykket av sesongen er uansett ikke så bra.

Et par uker før jul gransket SIF-ledelsen seg selv og 2018-sesongen. DTs Ola Niemann deltok nok ikke, men presenterte derimot 5. desember ti spørsmål han mente klubben burde stille seg under evalueringen. Selv mener jeg at svært mye av årsaken til den middelmådige 2018-sesongen er den beklagelige ansettelsen av forrige trener i oktober 2016, for dette dro mye negativt med seg i lang tid. Niemann spør om nettopp dette i sitt 10. spørsmål: «Hvis klubben hadde planer om å følge en «blå tråd» da Bjørn Petter Ingebretsen ble hovedtrener første gang i 2016, hvorfor ble det da gjort store forandringer under Tor Ole Skullerud?» Ja «BP» var på supergodt spor i sin første periode, men så skulle på død og liv mye endres da den nye treneren gjorde sitt inntok. Og klubben visste utvilsomt noe om endringsplanene da de ansatte.

Ja hvem initierte denne ansettelsen? Dette feilgrepet med store endringer, for mange like spillere, rot med formasjoner mm. førte Godset ut i ulykka. Det sier seg selv at «BP» dermed fikk meget vanskelige arbeidsvilkår da han må overta som trener «på dagen». Anonyme og negative kritikere på VG-debattforumet var urimelig kritiske kort tid etter Ingebretsen overtok. Men Bjørn Petter er så definitivt rette mann for Strømsgodset, og husk; det er først nå i vinter han får mulighet til å sette sammen sitt eget trenerteam, legge en langsiktig plan og bygge opp et lag. Evalueringen av «BPs» resultater i 2018 må derfor ses i lys av at han (andre gang) ble fast ansatt hovedtrener så sent som rundt 1. august, altså midt i sesongen.

DTs Niemann poengterte i Godset-TV-sendingen før jul og i sitt spørsmål nr. 5 til klubben, dette med om dagens spillere virkelig ønsker langvarig suksess og et langt liv med SIF, eller om de ser på Godset som noe midlertidig, som et springbrett til noe større, helst ute i den større verden (les «store penger»). I nevnte sending gjentok Flo igjen – til det kjedsommelige – dette mantraet man har hørt om i flere år, at man er en selgende klubb. Joda, noen salg er helt OK, viktige og nødvendige økonomisk, men ved å stadig messe om denne holdningen, mener jeg Flo medvirker sterkt til at alle og en hver (og mange som ikke holder nivå til det) i litt for stor grad inspireres til å tro de skal få en større proffkarriere og dermed ubevisst eller bevisst ser på Godset som noe foreløpig. De aller fleste burde nok være mer enn godt fornøyd med å leve alle sine fotballdager i Godset – og i Norge. Se for øvrig min artikkel i DT «Toppklubb eller utviklingsfabrikk» fra 13. august 2016.

Når vi sikter inn mot 2019, og skal lære av feilene fra forrige sesong, hadde det vært interessant med en real debatt på Godset-TV, der man turte å slippe til eksterne synsere. Og nettopp Godset-TV og podkasten har vært meget underholdende høydepunkter i 2018. All ære til mediesjef Magne Jordan Nilsen for dette. Selv om klubben nå sikkert mener de er ferdig med sin internevaluering, oppfordrer jeg klubben til å være så åpen at man i januar inviterer til en halvannen times frisk debatt i all offentlighet om hva som gikk galt. Når vi sikter inn mot 2019 og skal lære av feilene fra forrige sesong, hadde det vært interessant med en real debatt på Godset-TV, der man også turte slippe til eksterne synsere og kritikere. Og nettopp TV-sendingen og podkasten har vært meget underholdende høydepunkter i 2018. All ære til mediesjef Magne Jordan Nilsen for dette. Selv om klubben nå sikkert mener de er ferdig med sin internevaluering, oppfordrer jeg klubben til å være så åpen at man i januar inviterer til en halvannentimes frisk debatt i all offentlighet om hva som gikk galt – og hvorfor – i 2018. Uinteressant grafsing i fortiden? Nei, hensikten er å få frem gode og kritiske blikk utenfra, med tanke på å lære og forbedre. Og her bør Niemann og GU-sjef Thor Arne Hanssen være selvskrevne. Tør dere, Godset? Riktignok var evalueringstemaet noe oppe i sendingen rett før jul, men dette var mer en hyggesending, lunt og trivelig med pakkeutdeling, må vite. Det jeg savner, er en reell debatt, der røster utenfra med kritiske innspill får slippe til, slik at sportssjef Flo får noe å bryne seg på. Det trenger han.

Jeg er helt trygg på at vår eminente trener-Ingebretsen nå bruker vinteren godt og så absolutt er den perfekte mann for Strømsgodset. Jeg har i grunnen ekstra stor forventning til 2019-sesongen og er overbevist om at unge folk vil slippe til. Jeg er skråsikker på at klubben vil løfte seg i 2019 og at «BP» vil «make Godset great again». Godt nytt år!

(Artikkelen srod i DT, 29. desember 2018)

Takk Mos, BP og Strømsgodset

På vegne av alle møblerte hjem i hele Godset-universet, vil jeg gratulere klubben og supporterne, ja hele Drammen, med å ha sikret plassen i Eliteserien. Ubegripelig moro! Ja det var rett og slett en cupfinaleseiersfølelse å oppleve den høydramatiske «seieren» tre minutter på overtid på iskalde Nadderud og å se den elleville gleden våre gutter viste. Skjønt helt skikkelig cupfinaleseier var det jo ikke, for det er først på søndag vi skal reise til Ullevaal for å hente pokalen hjem til Gulskogen. Det er jo der den hører hjemme, vet du.

For en glede, for en avslutning, for en suksess dette var, Strømsgodset. Og jeg kommer ikke utenom å be ordfører Tore Opdal Hansen om straks å reise ned til det elegante nye veianlegget forbi Marienlyst og sette opp det flunkende nye skiltet, for nå må veien utvilsomt døpes om til Abdellaoue-allé, Mos-avenue eller kanskje Mos-seveien. For hjelpe meg for målteft – i rette tid – den mannen har vist. Ja han har scoret i bøtter og spann etter at trener Bjørn Petter Ingebretsen (BP) ga ham tillit, og dette er i grunnen en utrolig historie. For du finner ikke mange, ja utenom BP, da, som tidligere i år trodde at Mos til de grader ville gjøre suksess i Godset. Han har ikke fått spille mye, men har stått på, vært en gentleman, ikke sutret og klagd, og vips er han keiseren av Drammen.

Det er naturlig å gi Mos oppmerksomhet, men vi skal ikke glemme alle avgjørende mål som Marcus Pedersen har bidratt med. Han sto blant fansen på Nadderud, var en av oss dødelige, og viste med all kraft sin ekte Godset-entusiasme da han stormet banen etter kampen. Men la oss også huske at det var elleve karer der ute på banen som ga alt for at Strømsgodset skulle overleve. At en spiller som Hamoud også har banet seg vei tilbake på laget – jo sågar på uvant plass som meget god midtstopper –, og igjen spilte en flott kamp, er også helt utrolig. Burde nevnt hver og en i troppen, men siden DT så slemt nekter å gi meg fem sider til dette Godset-innlegget, nøyer jeg meg med å si tusen takk til alle spillerne, trenerteamet og hele klubben. Drammen er i lykkerus.

Men 2018 vil ikke gå inn i historien som det store serieåret. For det første har vi vært svært uheldige med marginene med en god del «stang ut». Så må vi ta inn over oss at vi har hatt et trenerbytte midt i sesongen. BP hadde ikke en vinter å bygge laget på, og det er ikke optimalt. Husk også at han bare har vært ansatt som hovedtrener siden 1. august. Det er under fire måneder siden.

Når vi ser tilbake, så var det i mai 2015 Ingebretsen overtok som hovedtrener etter David Nielsen. Da lå Godset elendig an på tabellen, men det endte med seriesølv. Sommeren 2016 fikk BP hjerteinfarkt og måtte gi seg, noe som var ytterst uheldig for klubben. Ja jeg vil si det var da problemene virkelig startet. Da Skullerud sluttet på dagen i 2017, sa en frisk BP igjen ja til å hjelpe til. Vi Godset-fans hadde imidlertid helt urimelig store forventninger til hvor fort BP skulle lykkes. Da det ikke ble suksess straks, som enkelte hadde forventet, murret noen medgangssupportere. Skjønt laget har periodevis også vist et meget høyt nivå, for eks. hjemme i cupen mot LSK og i serien mot VIF.

Noen, oftest anonyme, – med sans for drama – har i høst på sosiale medier forlangt både treners, sportssjefens og daglig leders hode på et fat. Det kan de bare glemme. Det er tøys. Det skjer ikke.

Bjørn Petter Ingebretsen er en fantastisk mann for Godset og har stått solid i stormen når resultatene ikke gikk vår vei. Et Strømsgodset uten Jostein Flo synes helt uvirkelig, ja han er virkelig en mann vi når som helst kunne fulgt i krigen eller valgt til president (for å ta i litt). Og i Lindseth Andersen har klubben fått en dyktig og unik daglig leder som representerer klubben på en enestående måte.

Har så klubben grunn til å ta selvkritikk? Bør den gå i seg selv, evaluere og nøye granske opplegget sitt? Så absolutt. Og det er jeg aldeles trygg på at Godset gjør. Joda, feil er sikkert gjort, men med sin åpne holdning er jeg helt sikker på at folkene på klubbhuset er veldig klar over at alt ikke har gått på skinner det siste året.

Med en meget god spillergruppe og med BP i spissen, blir 2019 fantastisk. Ikke minst banker flere unge fra egen stall og Flos nyinnkjøpte stortalenter som Johan Hove, Nico Mickelson, Halldor Stenevik og Viljar Myhra knallhardt på døren. Og nå får Ingebretsen vinteren på seg til å bygge sitt prosjekt; sitt lag. Gjett om jeg gleder meg.

Drammen jublet lørdag, og søndag blir det ny festdag. Uansett er bare det å være i cupfinalen en ny seier for BP og klubben. Dette laget kan utvilsomt slå Rosenborg, men med eliteserietriumfen i bakhodet, kan vi nå senke skuldrene og glede oss stort – selv om det skulle gå skeis mot trollungan.

Pokalen skal hjem.

(Innlegget stod i DT onsdag 28. november 2018)

Du trodde kanskje stormatchen på Ullevaal var senere i høst? Joda, riktig det. Men det er faktisk ingen overdrivelse å si at kampen mot Haugesund er like viktig som den virkelige cupfinalen – ja, kanskje enda viktigere. Og etter denne første thrilleren mot «araberne» fra Haugesund følger nye «cupfinaler» på rekke og rad for Bjørn Petter (BP) Ingebretsens lag.  Ja for en høst dette blir.

Ukene med Ingebretsen som trener har gitt varierende nivå. Men husk at BP brått ble kastet inn som hovedtrener så sent som i sommer. Han overtok en til dels humørløs spillerstall med gode enkeltspillere, men uten veldig god balanse i sammensetningen. Med tanke på Ingebretsens forrige suksessinnhopp, sommeren 2015, etter David Nielsen, har vi nok hatt urimelig stor forventning til Bjørn Petter disse første ukene. For de siste årene har tendensen vært at publikum i økende grad har vært utålmodig; man har villet se rask suksess. Nå ser det imidlertid ut som BP og teamet er i ferd med å lykkes, ikke minst etter den sterke borteseieren mot Sarpsborg søndag.

Siden det påstås at Internett muligens er kommet for å bli, må vi nok etter et tap leve med at de få som på sosiale medier skriker høyest om «blod» og trenerskifte, også vil være der i fremtiden. Men det å bytte trener «annenhver måned» er garantert ikke noe klubbledelsen legger opp til. Ei heller det Drammen ønsker seg. Ja blant fansen er det nok mange som nå drømmer stadig hardere om en stabil trenersituasjon i Godset – à la Eggen i RBKs gullalder.

Noen få har også – uvitende nok – på sosiale medier prøvd å harselere med det at treneren er et tenkende, varmt og klokt menneske og påstått at han ikke er tøff nok. De lyktes ikke. For Ingebretsen er meget godt likt av spillere og publikum, og det blir bare patetisk når en håndfull høytskrikende personer forsøker å antyde at det er altfor hyggelig stemning i stallen og at BP tar hånd om den enkelte på en for menneskelig måte. Etter en periode med forrige trener, der de fleste syntes å spille uten glede og entusiasme, var det, selvsagt, helt nødvendig for Ingebretsen i starten å vektlegge det å skape en god stemning blant spillerne. Klokt og påkrevet. Men ingen skal heller være i tvil om at Bjørn Petter kan si tydelig i fra – når det trengs.

Så finnes det visst noen få som lever i den naive tro at en god trener skal være skremmende, skrike kontinuerlig fra sidelinjen og være en kjølig sjefstype. De som mener det, foreslår jeg tar seg en bolle. Og hvor imponerende er det ikke å se BP gå rakrygget over til langsiden og deretter mot GodsetUnionen for å takke publikum for støtten, ja selv etter et ydmykende resultat mot Tromsø. Og hans reaksjon synes meget ektefølt. Ingebretsen ser den enkelte, Han vet hva enhver publikummers støtte betyr.

99 % av publikum er konstruktivt innstilte folk som nå kan glede seg over en superengasjerende høstsesong – med Ingebretsen i spissen. For BP passer perfekt for Godset. Ja BP = Godset. Han er som snytt ut av den ærverdige klubbens historie – selv om noen påstår han visstnok er fra Flisa. Vi skal være utrolig stolte over å ha en slik trener som både har usedvanlige fotballfaglige evner og er en ener med det medmenneskelige. I sum skal det bli meget bra i 2019.

Derfor bør vi nå finne roen, gi treneren og laget full støtte og respektfullt godta at det vil svinge resultatmessig disse første månedene. For BP er så vidt i gang med sitt langsiktige Godset-prosjekt, og det er neste år som blir svenneprøven hans.

Strømsgodset har i det siste knyttet til seg flere talenter fra andre klubber, som for eks. Johan Hove, og det er også flere unge fra egen stall som banker hardt på – ja nesten river ned døren. Hasan Hüseyin Duman, Andreas Hoven, Loti Celina, Magnus Dahlby og Arnar Gudjónsson er bare noen av dem. Nå skal det imidlertid først spilles noen kamper til i år, før BP får sin første vinter til å bygge laget. Derfor blir 2019 en usedvanlig spennende sesong. 2018 er bare vorspielet. Gled deg, drammenser!

Etter selv å ha kjent på en dalende interesse under forrige trener, gleder jeg meg stort til – sammen med flere tusen andre – å ta veien til Marienlyst når araberne gjester byen med et ønske om å hevne cuptapet. Mot Molde nylig var vi faktisk over 7000 som kranset «Gamle Gress», og lørdag er målet å gjenta dette. Det blir et knallhard oppgjør. Da trenger Strømsgodset oss alle på tribunen. Deg også.

De neste ukene venter seks utrolig spennende serie-»cupfinaler» samt én, eller forhåpentligvis to, reelle cupfinaler (semifinale og finale). Det går mot den mest spennende sesongavslutning siden gullhøsten 2013, og dette er en anledning fotballfolk og drammenspatrioter ikke bør la gå fra seg. Vi har bare tre hjemmekamper igjen i serien; mot Haugesund, Vålerenga og Lillestrøm, og disse blir så forrykende spennende bataljer at drammensere og buskerudfolk må kjenne sin besøkelsestid. En mer nervepirrende og underholdende Godset-høst enn det vi nå står foran, kan knapt tenkes.

Det er heller ikke lenge til vi, utrolig nok, skal få oppleve en ny semifinale på Marienlyst. Selv om serien er det absolutt viktigste, blir oppgjøret mot Lillestrøm 31. oktober en høydramatisk kveld. Tenk deg et høstlig Marienlyst med flomlys, frostrøyk, «Gamle Gress» over lydanlegget og så til slutt sende kanarifuglene hjem med tap. Ja dere, det er fullt mulig at vi kan få oppleve Godset i cupfinalen søndag 2. desember 2018. Husk lue og votter.

Selvsagt hadde det i høst vært stas å fighte om gullet, som i 2013, i stedet for å redde plassen i Eliteserien. Ja, jeg får ennå frysninger av å tenke på den elektriske stemningen den gangen. Men selv om realiteten denne høsten er annerledes, så er ikke spenningen noe mindre. Laget kjemper for å overleve, og Godset-gutta trenger deg på tribunen!

Drammen og Buskerud har hatt mye glede av Godset, og det er naturlig at en del av publikum helst går på kamp når laget er i flytsonen. Ja god fotballunderholdning er drivkraften for de fleste, og selvsagt liker vi best seire og suksess. Men like viktig er det å støtte opp i motgang. Derfor vil jeg invitere deg som er fotballinteressert eller drammensvenn – men litt for glad i TV-stolen i heimen – på kamp. Og, du; dra helst med deg mormor og alle de åtte ungene, resten av slekten, fire naboer eller to andre fra jobben. Fyll opp! På lørdag er jo også prisen satt helt ned til 99 kroner, så det økonomiske er ingen stor hindring. For nå trenger Strømsgodset oss. Det gjelder deg; Birgitte fra Konnerud, Kjell-Even fra Åskollen, Marit fra Rødberg, Martin fra Lier, Jorun fra Bragernes – ja oss alle.

Jeg oppfordrer derfor alle i sjakklubben, idrettslaget, jentegjengen, bommotstandere og bomfans, folk fra Svelvik til Flesberg, hardbarka politiske motstandere, dere som gikk på kamp «før i tiden», dere som elsket Ousman Nyan, Odd Johnsen, Halvor Storskogen og Inge Thun, – til å dra på kampen på lørdag. Gi det å gå på kamp en ny sjanse. Da kan du gi noe tilbake til Godset, og jeg lover deg topp underholdning. Kors på halsen.

Og når vi først har benket oss på tribunene med haugevis av kaffe, popcorn og pølser, så må vi på langsidene også tørre å rope mer, som GodsetUnionen gjør. La «Kom igjen, Godset!»-ropet gjalle støtt og stadig – ja ikke minst hvis laget vårt skulle ligge under og trenge denne støtten. Spillerne merker dette. Det nytter. GodsetUnionen gir alltid fenomenal støtte, men nå bør langsidene også dra i gang ropingen – uten å være avhengig av at trofaste Unionen starter.

Vi Godset-fans har en makeløst spennende høst i vente. Vi ses på stadion. Kom tidlig. Nyt stemningen. Ses.

Lars G. Hoel

(Innlegget stod i Drammens Tidende 4. oktober 2018)

Det var i juni 2016 det skjedde. Strømsgodsets trener, Bjørn Petter Ingebretsen, var på fjelltur da han fikk et lite hjerteinfarkt. Det var starten på slutten som hovedtrener dette året, men i forrige uke gjorde han populært comeback, skapte umiddelbar suksess med poeng mot Start søndag, og nå «risikerer» vi å leve med BP som Godset-trener inn i evigheten. Takk og pris.

Etter Deila-perioden fra 2008 til 2014 var David Nielsen trener frem til mai 2015. Dansken ville endre mangt og meget, og det ble selvsagt ingen suksess. Det var da BP fikk ansvaret, og han skapte straks underverker. Ingebretsen overtok et Godset-lag som lå på 9. plass etter 10 runder, men utrolig nok kunne man i november innkassere sølvmedalje. Ingen tok flere poeng den høsten enn Godset. Fantastisk! Alt så dermed lovende ut, Strømsgodset hadde funnet sin trener, drammenserne elsket BP for hans folkelige og ærlige stil, Godset spilte sin herlige 4-3-3-fotball, og selvsagt skadet det ikke med 2. plass i serien heller.

Godset-treneren startet 2016 godt, klubben lå på 3. plass så sent som den 16. juni, men fortsettelsen skulle bli vanskelig. For BP ble naturlig nok sykemeldt og medisinert etter infarktet, men kom allikevel tilbake en kort periode før han 10. august igjen måtte kaste inn håndkledet pga. bivirkninger av medisiner (ikke hjertet).

Høsten ble en turbulent og vanskelig periode, der blant annet dyktige og lokale Thomas Andre Ødegaard ledet laget, og jeg hadde håpet han hadde fått overta på permanent basis. I stedet ble Skullerud ansatt, han fikk inn flere av «sine« folk i teamet, skulle endre på formasjoner og annet, og dermed gikk det som det måtte gå i forrige uke; farvel til bæringen.

Det kan ikke ha vært fnugg av tvil om hvem som skulle inn som midlertidig hovedtrener da laget onsdag 6. juni brått stod uten leder; Bjørn Petter Ingebretsen. Og BP sa ja til den vanskelige oppgaven på sin ydmyke måte – «Jeg er bedt om å hjelpe til.» Få dager etter fikk vi se et meget positivt Godset-lag borte mot Start, og det var ingen lett oppgave. Kristiansand-klubben var i desperat poengnød, hadde fått inn ringreven Rekdal, og spilte for livet på hjemmebane. Hjalp det? Neida. For nå var BP i gang.

Dermed fikk Ingebretsen en strålende start, og skal ha æren for den øyeblikkelige forvandlingen av Godset vi så i Start.kampen – ja selvsagt sammen med alle de 18 spillerne som reiste til Kristiansand. For denne gang gjorde spillerne som de fikk beskjed om, hvilket forrige trener ikke lyktes med. Og her er vi inne på kjernen i BPs suksess; han er nemlig en mann å gå i krigen for. For alle som har snakket med Bjørn Petter, har merket den auraen av soliditet og nærvær han har. Jeg tror alle lar seg inspirere av ham, ja det gjelder ikke bare a-lagsspillerne, men alle og enhver i klubben – og også utenfor; for vi publikummere, sponsorer, hele byen lar oss også begeistre.

Det første signalet om at Godset igjen hadde funnet tilbake til seg selv, fikk vi allerede fredag i forrige uke da klubben sendte ut oversikten over de 18 i troppen til Start-kampen. Dette har man for så vidt gjort i alle år, men den forrige treneren gikk vekk fra dette, og det var usedvanlig uklokt; et meget uheldig trekk, som ble et slags bilde på en helt annen og lukket stil enn det vi har vært vant til i Godset. Nå liker vel ikke ledelsen å innrømme feil, men svaret vi indirekte fikk dagen etter at BP igjen stod alene ved roret, er mer enn godt nok. Og jeg vil i grunnen si det faktisk var et helt nødvendig og meget viktig valg at man igjen begynte å offentliggjøre troppen, for dette har noe å gjøre med identiteten til Godset.

Etter at klubben nå har gjort to feilansettelser på kort tid og fått inn folk som for enhver pris skulle gå vekk fra Godset-stilen, regner jeg med tiden er overmoden for at man i klubben fremover heller ansetter trenere som passer inn i – og vil spille – 4-3-3-basert og feststemt Godset-attack-fotball. Det var sikkert stas for styre og ledelse å ansette trener utenfra med et renommert navn, og da var man visst villig til å overse at denne var mest opptatt av å sette sitt eget merke på det hele og endevende både formasjon og det over tid innarbeidede opplegget.

Hvordan det går med BPs Godset fremover, vet vi ikke, men det blir sikkert både seiere og tap, og det lever vi godt med – så lenge vi vet at BP leder an i sitt møysommelige gjenoppbyggingsarbeid, der han helt sikkert vil slippe til også yngre krefter fra egen stall.

Torsdag 14. juni spiller Godset nok en tøff «cupfinale» mot et Ranheim-lag som har imponert. Da kan vi også ønske Øyvind Storflor hjertelig velkommen «hjem» med en durabelig applaus, men vi må uansett ta sikte på å sende ham tilbake til Trondheim med tap. Dette blir BPs hjemmecomeback, så la oss møte opp og støtte ham og laget, for dette blir utrolig spennende.

Det er derfor ingen som helst tvil om at det er Bjørn Petter Ingebretsen som må ansettes på permanent basis når klubben snart gjør sitt valg. Ingen står mer enn ham for det Godset vi alle ønsker å se; herlig, kjapp angrepsfotball med utpreget bruk av kantene. Men ikke bare det, for BP = Godset. Han er en av «oss», en vi respekterer, men som også er folkelig og trivelig med alle. Jeg skal ikke glemme de gangene han på Marienlyst gjorde noe ingen før ham (tror jeg) har gjort; i flere kamper å gå takkerunden tett langs alle tribunene, og ikke nøye seg med bare et par overfladiske klapp til publikum på lang avstand – sånn for syns skyld – som enkelte andre.

Ingebretsen er i bedre form enn på år og dag. I kjølvannet av infarktet tok han grep om livet sitt, er atskillige kilo lettere og sunnere og er like robust som noen annen til å inneha en trenerjobb. Derfor avslutter jeg herved – på vegne av alle – disse «er han frisk nok, da?»-kommentarer/spekulasjoner hver gang temaet nevnes.

Lokalpressen bruker i disse dager en del spalteplass på ulike kandidater til trenerjobben – og de skal jo fylle sine spalter –, men jeg skal spare dem for bryet med å spekulere mer i dette, for det blir et folkekrav i Drammen at det bare er én mann som kan ansettes som permanent hovedtrener; Bjørn Petter Ingebretsen.

Vi ses på Marienlyst på torsdag.

Lars G. Hoel

Med tittelen på Trygve Gulbranssens fabelaktige roman fra 1935, drister jeg meg til å antyde at det for klubben nå neppe er noen vei utenom – å ta et kraftfullt grep.  For varsellysene blinker – igjen, 1 poeng på de siste seks kampene, nr. 13 på tabellen med 9 av 33 poeng, og selv gikk jeg nylig til det skritt å gå på Vålerenga-kamp i Oslo.

Jeg liker egentlig ikke å kritisere andre – og absolutt ikke i media, – men kanskje må enkelte tåle det. Da tenker jeg på disse som selv velger svært fremskutte posisjoner og et liv i offentlighet, slike som presidenter og statsministere og sånn, vet dere – og så fotballtrenere, da. Så herr Skullerud; du må til pers.

Etter lykkelig samboerskap med Godset i flere tiår, er forholdet for tiden litt skrantende, og jeg vet om flere som rett og slett ikke lenger bruker hundrelappene sine til å innta «fort-Marienlyst», eller som vi – litt «frækt og freidig» – heller bør kalle det; «fort-stråhytte».  For noe solid byggverk, der Godset ikke taper, er det jo ikke lenger, og siste rest av plankene i fortet ble vel feid på drammenselva etter 16. mai-kampen i fjor. Inntil da var nemlig gutta fra «Rødgata», dvs. jeg mener gutta fra Danmark, Romerike, Bergen, Haugesund mm, ubeseiret på hjemmebane i over åtte måneder, men ble slått av Stabæk.

Nå vil nok kara på klubbhuset betvile om jeg vet bedre enn Skullerud hva som er feil for tiden, for jeg er verken trener eller utropt til en av de utallige ekspertene i media. Men la meg allikevel ubeskjedent driste meg til å ha noen meninger – hvis det er lov, da –, og jeg tror i grunnen at Godset-ledelsen skal være sjeleglad så lenge det finnes noen som stadig engasjerer seg. Så ikke slå hardt i veggene på SIF-huset av sinne over «uvitende» kritikere, da, Flo og Lindseth Andersen.

Noen sier: «Skullerud er trener. Han vet best.» Gjør han? Det er lett foruroligende at bærumsmannen i lokalpressen 14. mai uttalte: «Det er en gåte for meg at vi ikke vinner» og at han 16. mai nevnte «skader og sykdom» som en forklaring på hvorfor laget har tatt så få poeng. Dette siste kaller jeg – i beste fall – en bortforklaring, for å si det svært pent. Videre uttalte treneren: «Fra der vi var i fjor, har vi utviklet oss i veldig stor grad.»  Åh? Nei utviklingen har ikke vært positiv siden i fjor vår. Skullerud er også overrasket over manglende poeng, men selv er jeg ikke forbauset, for det er treneren som legger strategien, bestemmer formasjonen, tar ut laget, preger stemningen, motiverer gutta og som har det fulle og hele ansvar.

Noen forsvarer alltid treneren – og det jo pent gjort, – og sier at han ikke kan spille og score for gutta, slik at spillerne liksom selv må ta skylden. Joda, selvsagt må de elleve gjøre sin jobb, og våre gutter gjør nok sitt ytterste.  Men det å ha de rette spillerne på banen, legge en god taktikk som får gutta til å lykke, skape det rette samholdet – ja de oppgavene er det Skullerud som har. For når det surres med formasjoner, laguttak og strategier, ja da er det bare én mann som har ansvaret; treneren.

Tor Ole Skullerud gjør garantert sitt beste, men spørsmålet er om det er godt nok for en «topp»klubb med et av landets høyeste fotballbudsjetter; nærmere 100 millioner. Og er styret virkelig villig til å la Godset ende opp på rundt 10. plass i 2018 – året da liksom alt lå til rette for medalje?

Men i grunnen er det verken Nielsen eller Skullerud jeg burde kritisere, men de som ansetter. Begge trenere er selvsagt dyktige folk, men ikke dermed sagt at de passer i Godset. For tiden har vist at Nielsen lykkes svært godt i Danmark, og Skulleruds suksess i Molde kjenner vi godt til. Uansett mener jeg de begge viste seg å være feilansettelser i vår klubb. I tilfellet Tor Ole Skullerud, hevdes det at det var styret som insisterte på ansettelsen, så kanskje vi heller ikke bør rette skytset bare mot sportsjefen.

Det er likhetstrekk mellom nevnte trenere. Begge ville sette sitt eget merke på Godset, de ville gjøre det på sin måte, de ville forandre. For det var visst livsfarlig å videreføre suksessformelen «Godset-fotball»; gladfotballen med effektivt kantspill i oftest 4-3-3-formasjon.  Styret og sportssjef visste utmerket godt at Skullerud var en lidenskapelig 4-4-2-mann, men ansatte ham. Derfor er det styret og ledelsen som må bære ansvaret for den veldig uheldige situasjon man er inne i.

Nå dreier selvsagt ikke problemene seg bare om formasjonsrot, men det å ha bevisst gått vekk fra 4-3-3, er faktisk blitt et bilde på nedgangstidene. Etter å ha øvd hele vinteren 2016/2017 på å innføre 4-4-2, måtte man etter katastrofevår nr. 1 i 2017 endre til andre formasjoner, men uten å innrømme at 4-4-2- forsøket var en blemme.

Derfor bør folk i styre og stell ta denne «katastrofevår nr. 2» på alvor, for engasjementet hos folk synker, publikumsfremmøtet er dårlig, og mange vil mene at krise er et aktuelt ord når det gjelder at treneren ikke slipper til flere yngre spillere. Etter at man overpresterte i fjor høst, ble Skulleruds engasjement, dessverre, forlenget. Skjer det ikke en snuoperasjon meget raskt, er jeg alvorlig bekymret for publikumstallene på Gamle Gress. Selvsagt kan man fortsette å gratisinvitere skolebarn og andre for å fylle opp på utsatte sommerkamper, men på sikt må noe gjøres for å heve den reelle interessen hos oss som i tiår etter tiår selv kjøper billettene våre. Og undertegnede har nok bidratt med et sekssifret beløp i billettkassa.

Hva har så gått galt etter at Skullerud ble ansatt i oktober 2016? Mye. Godset hadde nådd sin 8, semifinale denne høsten og møtte 27. oktober lille Obos-Kongsvinger på hjemmebane. Drammenserne var vel rent mentalt allerede i cupfinalen og hadde nesten bestilt hotellrom og festsupé i hovedstaden, men… det ble tap – for første gang i en semifinale. For en nedtur!

Deretter hadde den tidligere Molde-treneren hele vinteren på seg til å forberede sin ønskede 4-4-2-stil, men etter våren 2017 satt vi igjen med bare noen få poeng og lå lenge og kavet i en nedrykksmyr. Så fulgte en antatt festlig 16. mai-kamp hjemme på Marienlyst – en type kamp der det «alltid» blir seier. Men nei, da, Godset tapte mot Stabæk, og for første gang på fem år ble det tap i en 16. mai-kamp. La meg også ta med at vi 1. juni tapte for Mjøndalen i 3. cuprunde. Det første tapet på 24 år. Utilgivelig.

Før årets sesong hadde ikke Strømsgodset mistet toppspillere og hadde en antatt meget god tropp, men hva skjer? Etter 11 serierunder står vi med 9 poeng og ligger på 13. plass; nesten en identisk situasjon som i fjor.

Men hvorfor går det så galt – igjen? Bare litt uheldig? Mange skader? Nei, jeg opplever dessverre at treneren ikke har en god plan, de unge rekruttene kan se langt etter å slippe til, det vingles og surres med laguttaket, og innbyttene kan være merkelige og komme alt for sent. Derimot har spillere som overhodet ikke har slått til i 2018, klippekort, så strategien er åpenbart at de skal få lov til å spille seg i form. Ja av og til lurer jeg faktisk på om treneren rett og slett ikke tør å sette ut visse spillere?

Og klippekortpraksisen står dessuten i skarp kontrast til at det nærmest er opplest og vedtatt at man gjennom innsats og godspill på trening og i kamp skal gjøre seg fortjent til en plass. Men dette gjelder åpenbart ikke alle, og det virkelig alvorlige er at man ikke gir innpass til flere av de yngre fra egen stall. Ikke minst når det står i strategiplanen at «Vi skal gi talenter sjansen» og «Vi skal utvikle 1-2 spillere som hvert år er gode nok til å bli tatt opp i A-stallen for å videreutvikles der». Så er spørsmålet hvorfor man har hentet inn flere spillere utenfra, som har meget høy lønn, – for å sitte på benken – samtidig som Godsets egne talenter står i kø.

Nå er det heller ikke sånn at vi forventer at vi skal vinne serien hvert år, og vi tåler godt å tape noen fotballkamper – hvis det hadde vært et lag med store innslag av yngre spillere som tapte. Men sånn er det altså ikke, skjønt på Team SIF finnes det massevis av talent. Derfor må jeg medgi at jeg i grunnen har større glede av å se rekruttene enn A-laget for tiden.

Verden ramler ikke helt sammen på grunn av hemmelighetskremmeriet med ikke å offentliggjøre 18-mannstroppen dagen før, men det er allikevel også en trist sak. Det er komisk at man tror at denne informasjonen kan hemmeligholdes for motstanderen (og da også egne fans). Dette grepet, som Skullerud tok, er for meg nok et bilde på det jeg nå opplever som en uheldig utvikling. For jeg nekter å tro at dette gir noen som helst fordel, og Kristiansund, som mandag holdt lekestue med Godset og vant 4-0, var nok uansett ikke veldig bekymret for dette i forkant. I Strømsgodset har vel dette aldri før vært praktisert, og dermed blir det ekstra negativt.

Jeg ser på Tor Ole Skullerud som en sympatisk person og sikkert dyktig trener for visse lag, men så er det altså slik at ikke alle passer inn i alle klubber. Jeg har allikevel ingen tro på at ledelsen kommer til å bytte ut Skullerud, for man ønsker nok ikke å avskjedige nok en trener så kort tid etter Nielsen-feilansettelsen. Og det ville nok utvilsomt blitt kostbart hvis Skullerud skulle forlatt klubben før hans periode var over, men hvor dyrt blir det ikke med sviktende billettsalg, lavere sponsorinntekter, dårligere omdømme og en plassering et stykke ned på tabellen? Så av og til er det sånn at «ingen vei går utenom»; til slutt har man ikke mer enn ett valg.

Nå venter heldigvis lette kamper mot svake Sandefjord og Start samt opprykkslaget Ranheim, så her bør det bli ni poeng. Jeg nevnte forresten innledningsvis at jeg hadde vært på Vålerenga-kamp i hovedstaden, og trofaste Godset-fans syntes kanskje det var lite solidarisk av meg, men frykt ikke; det var kampen mot Godset jeg så.

God fotballsommer!

(Innlegget stod i Byavisa 23. mai 2018)

Når Godset nå har lagt bak seg seks seriekamper, mot lag som stort sett er ventet et stykke ned på tabellen, har vi heldigvis skaffet oss en del poeng. I forrige hjemmekamp mot middelmådige Sandefjord, ble det knepen seier, men spillet var dessverre begredelig i store deler av kampen, ja rett og slett kjedelig. Etter det triste tapet mot nyopprykkede og nedrykkstruede Kristiansund i helgen, tar Godset søndag i mot Sarpsborg på Marienlyst, og uansett hvilken formasjon vi spiller i, forventer drammensdistriktet seier og godspill i en hjemmekamp på Gamle Gress.

4-4-2, 4-2-3-1 eller 4-3-3? Det er få ting som drar opp så kraftfulle meninger og heftige diskusjoner som når det dreier seg om hvilken formasjon vårt kjære Strømsgodset skal bruke. Temaet var høyst aktuelt i 2014 da trener David Nielsen, etter Deilas storsuksess med 4-3-3, brått ville endre stil, og nå i 2017 har, selvsagt, dette aktualisert seg – igjen – etter Tor Ole Skulleruds omlegging – vekk fra 4-3-3.

Noen lesere vil nok riste på hodet og lure på om slike formasjons-«detaljer» er så mye å henge seg opp i. Og fotball er kanskje ikke det viktigste på jorden, men for entusiastene skaper det engasjement og lidenskap at laget i ens hjerte spiller på den ene eller andre måten. Og glem ikke Liverpools trenerlegende Bill Shankly, som en gang sa noe slikt som at fotball er så mye viktigere enn liv og død!

Selv sverger jeg oftest til 4-3-3 (når det gjelder Godset) og det som nesten er blitt et begrep på landsbasis; varemerket «Godset-fotball». Det betyr – for å forklare det med svært enkle ord til de med større interesse for curling, serviettsamling og bomringproblematikk – at man har et grunnoppsett av de elleve spillerne med keeper, fire i forsvar, tre sentralt på midtbanen og tre angripere; derav to kanter som kan variere mellom angreps-/midtbanerolle.

Nå skal man ikke se seg blind på selve tallformasjonen, for også en rekke spillestilsprinsipper betyr mye; altså hvordan de elleve er instruert til å agere i ulike deler av spillet. Dermed blir egentlig selve stilen, strategien og taktikken det aller viktigste. For selvsagt kan et fotballag spille fantastisk i 4-4-2 eller 3-5-2 eller en annen formasjon hvis spillerne er gode nok – og ikke minst – hvis man har spillere som egner seg for de ulike oppsettene.

4-4-2 kan sikkert være et trylleformular og det rette – for visse lag. Men formasjonen stiller svært store krav til de to sentrale på midten, som må dekke store rom og lett kan bli overspilt. Og i Godsets første kamper har vi ofte sett at de to på midten sliter samtidig som usikkerheten stadig forplanter seg bakover til forsvaret.

Den største ulempen med 4-4-2 – defensivt – er jo at det hele tiden er én mann i undertall sentralt. De to kantspillerne må dermed søke lenger inn mot midten for å skape et godt nok, samlet press, og hvis midtbanen allikevel blir overspilt, oppstår det et trykk rett på forsvaret. Nettopp her har Godset hatt store problemer – foreløpig. I motsatt fall blir det med 4-3-3 ofte brukt én spiller defensivt som fungerer som en vegg foran forsvaret og dermed dekker rommet mellom forsvar og midtbane.

Offensivt blir det med 4-4-2 ekstra katastrofalt med balltap når spillerne er på vei fremover. Dermed ønsker nok de fleste slike lag å slå langt (liten risiko) mot spissene, eller å brette spillet ut mot kant/back. Vi ser jo at det er det siste Godset ønsker – og prøver på –, ved å tidlig ha backene høyt i banen. I den fasen har Godset vært bra, men når kant/back får ballen, har det ofte vært lite bevegelse foran ballfører, og dermed blir det kjedelig balltrilling i dårlig tempo på tvers og bakover, noe som blir lett å forsvare seg mot.

Riktig nok blir det mer trykk i «boks» med to spisser når – og hvis – laget først kommer i innleggsposisjon, men til nå har ikke presisjonen på innleggene vært altfor imponerende. Og dessuten hjelper det jo grådig lite med to spisser der fremme hvis de ikke serveres muligheter.

Så blir det store spørsmålet; Har Godset de rette midtbanespillerne til å kunne lykkes godt med 4-4-2? Og er det fordi vi har så unike spillertyper til nettopp denne krevende formasjonen at Skullerud valgte å legge om? Jeg tviler på det. Jeg er også bekymret for at kreative, offensive spillere som Rubio Sivodedov, Tokmac og Ulland Andersen vil lide under 4-4-2-regimet.

Som jeg ser det, dreier dette seg om at vår nye trener ønsker å sette sitt merke på Godset, han vil gjenskape 4-4-2-suksessen som han har hatt med andre lag, og tror selvsagt på å kunne få til det med dagens Godset også. Skullerud har jo blant annet triumfert i Molde (serie- og cupvinner i 2014) med 4-4-2, men det var altså med en helt annen klubb med et ulikt spillergrunnlag.

Ja hvorfor i all verden ønsker Strømsgodset på død og liv – igjen – å gå bort fra den formasjon/stil man i mange år har hatt som grunnleggende suksessformel? Joda, man har også tidligere klokelig av og til variert formasjon i enkeltkamper, og, joda, det har også tidligere sviktet i enkeltkamper med tre sentralt på midten. Men den dominerende oppstillingen har faktisk vært 4-3-3, og det er med denne spillestilen, som publikum har elsket, at klubben har gjort stor suksess. Ja, hvorfor kaste vrak på dette? Er det lurt, da, Flo?

Jeg var forundret da klubben i 2014 lot en god, men da uerfaren trener på toppnivå, få herje med 4-3-3-suksesstilen, og nå skjer det igjen – selv om Skullerud riktignok er både erfaren og dyktig. Men jeg legger ikke et fnugg av ansvaret på kongsvingermannen, for han må ha lov å komme med sine egne ønsker og planer, men åpenbart har derimot ledelsen i Godset både godtatt og støttet det at man nå skal «skape noe nytt».

Av og til kan nye grep være nødvendig, flott og noe vi må være åpne for, men hvorfor man igjen absolutt skal vekk fra 4-3-3, er for svært mange et mysterium. Drammenserne – og andre – har for lengst tatt den kjappe klikk-klakk-attackstilen («Godset-fotballen» på folkemunne) – med to markante kantspillere – til sitt hjerte. Opplegget har i stor grad vært meget vellykket og publikum har latt seg begeistre. Hvorfor da gå i en annen retning? Hvorfor kaste vrak på merkevaren «Godset-fotball»?

Noen vil alltid mene at man må gi et nytt opplegg mer tid, men Skullerud overtok faktisk i oktober 2016 og har hatt vinter og vår på seg til å øve. Gjennom en lang vinter og hele ti treningskamper har man forsøkt å trene inn den nye stilen – uten at det i de første seks seriekampene har vært særlig synlig.

Er 4-4-2 et feilgrep i Drammen? Jeg mener det, men har allikevel ingen tro på at Godset vil endre formasjon med det første. Selv har jeg alltid ment at det er imponerende når noen har innsett en feil og lagt om kursen, men vil det skje? Enn så lenge kan vi imidlertid senke skuldrene en smule og hvile oss på «seiersbølgen» mot Sandefjord og Åssiden, for selvfølgelig er vi Godset-supportere lykkelige hvis Skullerud allikevel fører klubben vår til medalje – også med 4-4-2.

(Innlegget sto i Byavisa onsdag 3. mai 2017)

Illustrasjon; stemning fra et vinterlig Marienlyst. Så galt som på dette bildet, var det slett ikke under serieåpningen …

Etter seriestarten mot Haugesund, skrev DT 4. april «Publikum sviktet Godset». Det ble nemlig bare registrert 5575 (alle betalende?) tilskuere, og i følge lokalavisen var dette det laveste publikumsbesøket på en seriekamp på Gamle Gress siden mars 2013. Lørdag møter vi Sandefjord, og hvor mange kommer da?

Det skjer mye spennende rundt Strømsgodset, men allikevel var tribunene glisne på selveste seriepremieren i det ypperlige vårværet – og også i kampen mot Aalesund.

Utgangspunktet synes flott: Vi har en kjent trener, det er kommet flere nye spillere, klubben profilerer seg på sosiale tiltak, man har nærmere 100 millioner i budsjett, Godset har solid og sunn økonomi, og det er ansatt en usedvanlig dyktig daglig leder, for å nevne noe. Men allikevel butter det publikumsmessig, og jeg spør; hvorfor?

Svaret er selvsagt sammensatt og komplekst, og man kan helt sikkert finne delforklaringer om litt for pent vær, TV-sending og annet, men selv tror jeg ikke noe av dette gir et riktig bilde av publikumssvikten.

Aller viktigst er det utvilsomt at den sportslige underholdningsverdien – med dagens 4-4-2- formasjon – hangler. Men dette kan rette seg, selv om dagens spillestil ikke synes å passe Godset, men det aspektet lar jeg ligge.

Derimot mener jeg et viktig stikkord er manglende identitet. Det handler om at det brede lag av et potensielt publikum ikke har et eierforhold til laget, fordi gjennomtrekken av spillere er for stor.

Tor Ole-Skullerud er utvilsomt en dyktig trener (men er hentet inn utenfra og legger om spillestilen – igjen), og våre nyanskaffelser (hentet inn utenfra) kan kanskje ha styrket nivået. Derfor mener Aftenposten at laget faktisk har potensial til å ta sølv i årets serie. Og med eventuell sølvmedalje og storsuksess, vil nok det med tiden også føre til flere folk på tribunene.

Jeg synes imidlertid det er viktig at både styret og administrasjon nå tar inn over seg at man har lagt seg på en stil med altfor mange utskiftninger i stallen. For man skal ikke undervurdere hva slike omfattende endringer faktisk gjør med inntrykket av Godset blant folk.

Jeg skrev en artikkel i DT i august 2016, som kan leses på Godset-bloggen min; www.ektekjærlighet.isay.no. Den kalte jeg «Toppklubb eller utviklingsfabrikk?», og her listet jeg opp momenter som bygger opp om påstanden om at Strømsgodset «mister seg selv» hvis man skal høyprofilere dette mantraet om å prioritere å utvikle spillere – for så å selge dem.

Ja finnes det en eneste spiller i A-troppen eller på rekruttlagene som ikke har som mål å bli utenlandsproff? De fleste har kanskje ikke planer om å være i Godset så lenge, men bare bruke klubben som et springbrett til profflivet utenlands. Og det er uheldig – for Godset og for publikumsinteressen.

Enhver unggutt og annen spiller vet jo at klubben har profilert seg på å tiltrekke seg yngre talenter. Og drammenslaget er derfor populært, for spillerne er nærmest «lovet» å få bruke Godset til å komme seg ut i verden og dermed få enda fetere lønninger enn de inntil 1 million den lokale klubben kan tilby. Er ikke Godset godt nok?

Nå er ikke dette på noen måte en kritikk av de unge håpefulle, for hvem ville ikke ønsket det samme? Men det er et synspunkt om at klubben burde gå i seg selv og nedskalere intensjonen om for en hver pris å være en såkalt utviklingsklubb. Jeg oppfordrer derfor både styret og administrasjonen til å justere kursen. For selvsagt er det mulig å drive godt og proft og utvikle egne spillere, uten at man skal selge mange av dem som etablerer seg på et godt nivå.

Spillere kommer og går. Hvor mange nye er kommet etter i fjor sommer? Joda, noen av oss spesielt interesserte har nok oversikt over troppen, navnene og ansiktene, men jeg tror ikke alle og enhver av den gjengse, potensielle publikummer kjenner samtlige. For vi rekker ofte knapt å «bli kjent med» gutta før de skal leies ut eller selges, og det er et problem. Jeg presiserer imidlertid at jeg slett ikke er i mot et godt kjøp/salg i ny og ne, men det er graden av dette jeg mener er uheldig.

Jeg opplever at mange på tribunene synes det er svært viktig at de føler at de «kjenner» spillerne og treneren. Man vil vite hvem de er, og man må tro på at de har et lojalt forhold til klubben sin (en gang blå, alltid blå?).

Vi som er av de aller mest ivrige, vil uansett stille opp, men vi er kanskje bare 3000 mennesker eller noe sånt. Og hva med resten av et potensielt publikum? De tror jeg er helt avhengige av «noe mer», ja de må være på fornavn med spillerne, føle at de kjenner gutta, og så må vi selvsagt ha litt hjelp av en viss sportslig suksess. Det er også klart at festspill i 4-3-3- formasjon og attack-stil skaper begeistring og flere publikummere.

Derfor; Drammenspatriotene, styret og administrasjonen; Ta publikumssvikten på alvor, ta en heidundrende diskusjon og stak ut en ny kurs. Lytt til andre. Innkall for eksempel nåværende og tidligere ledere i GodsetUnionen for å høre deres synspunkter. Lytt til folket. Kanskje har en og annen noen poeng?

(Innlegget sto i DT 18. april 2017)

Kjære tante Laila

Takk for de ganske fine ullsokkene du sendte meg til fødselsdagen min. Fine de, selv om de ikke var i marineblå, Strømsgodset-fargen, vet du. Våren er kommet til Haugesund også, vel? Så du sitter vel mye ute på verandaen, tenker jeg. Nyter varmen og skuer bort mot stadion? Selv om du er litt over 29 år, har du vel fått med deg at det nærmer seg seriestart, og du vet vel at dine «arabere» skal hit til Drammen i serieåpningen? Joda, søndag klokken 18 braker det løs på Marienlyst, og der er jeg på plass. Har jo gledet meg hele vinteren til dette, særlig kampen vår, tante; «slektsoppgjøret» Godset mot FKH.

Haugesund, ja. Jeg ville jo helst vært litt kjepphøy og sagt at dine smågutter vil bli feid av banen, men jeg skal være litt forsiktig. Det er nemlig ikke mer enn tre og et halvt år siden, 10. november 2013, at dere lusne folk nesten klarte å ødelegge alt for det gullet som skulle hjem til Drammen. Det var vårt gull, det, forstår du, tante, for vi hadde jo ventet i 43 år på å bli seriemester. Hele byen stod på hodet, og Gamle Gress var selvsagt helt utsolgt da Haugesund kom til det som da ennå kunne kalles fort-Marienlyst.

Men i høstmørket holdt det på å gå helt galt, for laget ditt slo altfor godt fra seg, og du og onkel Jacob koste dere nok med vafler hjemme i godstolene foran TV-en. Men vi som stod i frostrøyken på Marienlyst, led noe forferdelig, skal du vite, for over åtte tusen drammensere var nesten i sjokk over at ikke spissene våre satte ballen i mål. Dermed stod det 0–0 til pause. Hersens Haugesund! Det måtte da virkelig kunne gå an å være litt greie og la seg overkjøre før? Er vi ikke i slekt da?

Men så tenker jeg du skvatt i stolen hjemme i Rogalandsgaten da Ola Kamara i det 53. minutt brøytet seg veg mellom småtassene dine og la ballen elegant over din utrusende keeper, Morten Kristiansen. Folk var som gale, og taket på stadion løftet seg, tante! Ja vel, da, så har vi heldigvis ikke noe tak over stadion, men i alle fall har jeg aldri opplevd en villere stemning på tribunene. Ukjente klamret seg til hverandre, alle elsket alle, og tårene kom, for det kjentes så utrolig viktig. Og heldigvis – for oss drammensere –, så ble det skikkelig lekestue i 2. omgang og til slutt seier 4–0. Så la meg igjen minne deg om at Strømsgodset da ble norgesmester! Når var det Haugesund vant noe sist, forresten?

Men dere har forresten vært temmelig ugreie senere også. Da Godset besøkte vestlandsbyen i mai 2015, var det ikke veldig gjestfritt! Alltid hyggelig mottagelse hjemme hos deg, tante, men det var vel direkte uhøflig å ikke la David Nielsens lag få score én eneste gang? Og vi måtte tåle fire baklengs, og du gottet deg vel fælt da du hørte jubelbrusene fra stadion da du satt på verandaen. 4–0 til Haugesund. Fytti rakker’n! Og ja, jeg vet jo at jeg ikke kom bortom dere den kvelden, enda du satt klar med bløtkake for å feire. Nei takk.

Bare så det er sagt, så er det forresten et mareritt å høre på den speakeren deres på stadion. Han later som han engasjerer seg og hyler og skriker så tilgjort.

3. april 2016 er derimot en dag jeg husker spesielt godt. Godset lå elendig an da Haugesund kom til Drammen i 3. serierunde, men gikk da opp til 8. plass etter å ha feid dere av banen. Og vi, Buskeruds stolthet, var i grunnen ganske gode i den kampen, som jeg imidlertid husker best fordi dine spillere begynte å slåss – med hverandre. Er ikke det dumt, da, tante? På 2–0 fikk nemlig vi straffe, og da ble din keeper, Bråtveit, brått så bråsint at han føyk opp i ansiktet på Hajradinovic som han mente hadde skylden. Dermed dyttet forsvareren til keeperen og ble utvist. Dere må være sportslige, vettu, tante Laila! Sånt gjør aldri våre gutter, altså. Vi er alltid snille, hederlige og er liksom fairplayridderne selv, vi, forstår du. Så det var ikke helt Bråtveits dag, dette, men så skal det sies at han vant tilbake noe av æren ved å redde Høilands straffe.

Så Haugesund begynner å sette sitt preg på oss blå her i Drammen. Trøbbelmakere, liksom. For det var dere vi også møtte i den siste kampen i 2016. Da hadde vi med seier en fin sjanse til å klatre til 4. plass i serien, men dere gadd jo ikke hjelpe til, ødela det hele, det ble bare 1–1, og vi endte på en tarvelig 7. plass. Hva er det man har slektninger til egentlig? Dermed ranet dere fra oss vår mulighet til europaligaspill i 2017, og det holder jeg deg ansvarlig for, Laila! Du bor tross alt i araberbyen. Kunne vel være greit å være litt hjelpsomme? Vi skulle jo ut i Europa!

Så vær velkommen til Drammen, 2. april, tante. Jeg stiller gjerne med gratulasjonsbløtkake, som vi, eller jeg – hvis du sannsynligvis reiser snurt rett hjem etter tapet – kan kose oss med etter at araberne dine har blitt overkjørt av Skulleruds blå armé, for det blir ingen hyggelig kveld for dere på Gamle Gress. Jeg er jo imidlertid litt usikker på resultatet, for Haugesund har yppet seg før, og dermed er jeg litt pessimistisk og tør ikke tippe mer enn 7–0 til Godset. Send gjerne penger i stedet for ullsokker neste gang, forresten. God kamp!

Lars

(Innlegget stod i DT, nettsiden, 2. april 2017)

1. Kjernesunn Godset-kultur (juni 2014)
2. Ingen skam å snu, David (august 2014)
3. I skyggen av Martinio (september 2014)
4. Tilbakeblikk; Tårer over gamle gress (sept. 2014)
5. Farvel Kovacs og Martinio (oktober 2014)
6. Å rive ned et byggverk (april 2015)
7. Jeg hater ikke Mjøndalen (mai 2015)
8. Hvem bryr seg vel om cupen? (juni 2015)
9. Godset skal til Europa (august 2015)
10. Også du min sønn, Brutus (juli 2016)
11. Toppklubb eller utviklingsfabrikk? (august 2016)
12. Det er bare én Øyvind Storflor (november 2016)
13. 25 grunner til høstens nedtur i Godset (november 2016)
14. Arven etter BP (november 2016)
15. En gang blå – nesten alltid litt blå (desember 2016)
16. Fotballpause er kjedelig, det! (januar 2017)
17. Dessverre, utsolgt! (februar 2017)
18. Kjære tante Laila i Haugesund (mars 2017)
19. Derfor sviktet publikum (april 2017)
20. I Drammen skal vi spelle 4-3-3 (april 2017)
21. Ingen vei går utenom, Godset (mai 2018)

Når jeg om bare noen få uker legger i vei til seriestarten på Marienlyst, drømmer jeg om å bli møtt med denne utsolgt-beskjeden ved billettlukene. Tenk så glimrende å måtte tusle slukøret hjem forbi Steinar P.-statuen og i stedet høre radioens 4-4-2 med bare korte innslag fra kampen. Ja for en glede det da hadde vært å møte forventningsfulle tilskuere fra Hamborgstrøm, Åskollen og Hestenga på vei til utsolgt kamp mens altså jeg – uten sesongkort – med tunge skritt måtte snu ved inngangen.

Bakgrunnen for denne kanskje pussige og ikke helt ærlige gledesytringen ved å få utsolgt-skiltet i fleisen, er jo det leie faktum at det tilhører sjeldenhetene at det har vært helt fullpakket på Gamle Gress. Og det er synd. Men for hvem? Joda, det er klart at kassereren i Godset hadde hatt de vakreste drømmer om natten hvis tribunene alltid var smekkfulle, og det hadde utvilsomt også inspirert Tokmac, Hamoud, Ulland Andersen og de andre der ute på kunstgresset. Men aller verst synes jeg i grunnen det er for deg, du potensielle tilskuer – ja du mister virkelig noe ved ikke å være der!

For du, kjære leser, som rett før kampstart på en søndag ettermiddag sitter i godstolen på Fjell og lurer på om du burde rydde litt på loftet, og dere fra Steinberg og Konnerud som henger tiltaksløst ved Kiwi og sjekker mobilen hvert 20. sekund, og dere fra Hokksund og Lier som ofte sover litt søndag ettermiddag; dere mister alle noe.

For det er nemlig dere som går glipp av Godset-hjemmekampene, som vi dag sender våre tanker til. Nå synes du kanskje at du har annet å gjøre enn å se 22 menn løpe etter en lærkule, men har du egentlig noen gang vært på stadion en søndag ettermiddag? Det er magisk, kan jeg røpe, og noen tusen andre Godset-supportere er nok enige i at stemningen er ubetalelig når de marineblå skal forsvare byens ære. Tenk å dra til byen etter en god søndagsmiddag, se Godset-flaggene på bybrua og med stor forventning nærme seg det fine, grønne friluftsområdet – uten blokker, altså – på Marienlyst. Stort!

Jeg kan ikke akkurat love deg at daglig leder Lindseth Andersen og sportssjef Flo står utenfor og blidt ønsker deg velkommen, men kanskje treffer du på de gode, gamle naboene fra Gulskogen eller Solbergelva, og så er fotballpraten i gang. Du entrer verdens mest intime stadion, kjøper deg kaffe og popcorn og litt for mange pølser. Store ting! «Godset fra Drammen»-låten setter stemningen mens tribunene fylles opp. Vårsolen varmer, og forventningene stiger. Kampstart. Og så dreier alt seg om selve matchen, der det kanskje er de elendige «bøndene» inne fra Oslo som skal slås.

Strømsgodset har jo mange tusen supportere, og patriotismen strekker seg nok langt opp i Buskerud og i retning Vestfold og Asker. Ja jeg erfarer at Godset faktisk er et svært godt likt nr. 2-lag også i regioner med eget lag i toppdivisjonen. Men hvor mange av dere tar faktisk turen på kamp? Og det er uansett plass til flere.

En gang var det over 16 000 på Marienlyst, selv om ikke det var det vanlige. Tider! Årsakene til at vi er færre på kamp nå, er nok komplekse, og jeg går ikke inn på noen stor analyse av det her. Men ett moment er selvsagt de utallige TV-overførte kampene. Men det er faktisk ikke det samme å se en match på fjernsyn, for man mister så utrolig mye. Jeg snakker selvsagt om stemningen; det eventyret som rammer inn selve kampen, samholdet med resten av publikum, jubelbrølene, tilropene og det å med egne øyne se kampens totalbilde.

Aller viktigst for motivasjonen, er jo gleden over å støtte laget sitt. Der oppe på tribunen er man faktisk en tolvte mann på laget og kjenner seg som en del av miljøet, laget og klubben. Man identifiserer seg med spillerne og synes man etter hvert «kjenner» noen av dem – i alle fall litt.

Å være supporter egner seg for enhver alder, og kanskje trenger du noe nytt i livet ditt også? Da kan jeg anbefale å bli med i Godset-familien. Ekstra moro er det selvsagt de gangene laget vinner, og det skjer ofte. Ja i én periode trodde vi vel omtrent det var umulig å tape hjemme på Marienlyst. Vi satser uansett på at 2017 skal bli et spektakulært Godset-år, for i disse dager ligger Skullerud og troppen i hardtrening og skal straks av gårde til spanske La Manga.

Derfor lar jeg det nå gå ut et budskap – om ikke akkurat fra keiser Augustus, så i alle fall fra en Godset-entusiast – om at du som normalt ikke går på kamp, skal kaste alle hemninger og gjøre deg til Godset-fan. Det å bli patriot, starter et sted, så ta et familieråd om saken allerede nå i kveld. Ja kutt heller ut loftsryddingen og å se på reprisen av episode 274 av «Alle elsker Raymond». Kanskje er livet verdt å leve, selv om du et par timer ikke får sittet med Facebook på nettbrettet, og velg i stedet å trekke inn Godset-atmosfæren sammen noen tusen andre. Du vil ikke angre. Kaffe blir det også.

(Innlegget stod i DT 22. februar 2017)

Når vi nå er inne i den forskrekkelig traurige vinterpausen i toppfotballen, lider vi fotballsupportere kolossalt, ja enten vi holder med Strømsgodset, Åssiden, Vestfossen eller Mjøndalen. Riktignok er det et lysglimt at det nærmer seg treningsleir på La Manga, men det er en fattig trøst.

For å dra inn litt Godset-atmosfære, kunne jeg selvsagt tatt på gullskjerfet fra 2013 og gått noen runder ved stadion for å se om de hadde fått nytt skilt ved billettluken. Og jeg kunne også reist opp til klubbhuset og lyttet litt ved vinduene, i tilfelle jeg overhørte sportssjef Flo i samtale om overgang for Ronaldo eller noen bedre. Men jeg dropper det og sender heller DT noen ord.

Strømsgodset er laget i mitt hjerte, og da er det hyggelig å kunne dra frem positive ting, for det er jo ikke nødvendig å komme trekkende med all mulig surmaget pirkekritikk i media. Jeg burde jo for eksempel kunne holde for meg selv at jeg synes kampene burde begynne klokken 18 og ikke 15.30, og jeg behøver da vel uansett ikke utbasunere det for hele Buskerud? Nei, det lar jeg være.

Dessuten har jeg alltid savnet korps i pausen, men det er da vel ikke dermed sagt at jeg bør skrive det i avisen? Noe kan man vel holde for seg selv! Og hvor ble det egentlig av Strømsgodset Musikkorps? Det er jo riktignok stas å se Magne Jordan Nilsen og andre i president-sjefs-ledelsen spankulere langs sidelinjen og vise frem nye dresser og Godset-jakker, men jeg ville nok foretrekke korpsets feiende versjon av «Sif gutter gå nå på» (melodi: Anchors Aweigh). Dette med dressene og jakkene er jo forresten ikke noe som bør frem i avisen.

Det er også utidig at folk har meninger i hytt og pine om hvordan laget bør spille på Marienlyst. Har vi ikke en trener, da? Jeg bare spør! Og da blir det veldig unødvendig å trekke frem det at Godset nå har hele seks–syv tydelig definerte angrepsspillere, og at jeg lenge iherdig har ment at laget dermed burde spille i 2–1–7-formasjon. Ville da vært spektakulært? Men sånt overlater vi til trener-Skullerud, ikke sant? La meg derfor ha meg frabedt slike forståsegåpere som skal forfekte den type sære formasjonsforslag i lokalavisen, ja slikt holder i alle fall jeg meg for god til.

Enkelte fotballhatere hevder litt gøyalt at de ikke gidder se på 22 mannfolk som slåss om én ball. Men dette utsagnet faller på sin urimelighet, for tenk hvor dyrt det hadde blitt for klubben hvis alle skulle hatt sin egen ball der ute på kunstgresset under kampen … Uansett blir den slags banale vitseforsøk noe man kan holde for seg selv, eller til nød prøve ut på grandtante i Underlia. I alle fall kunne jeg aldri være så naiv at jeg sendte inn slikt til DT.

Det er snåle greier dette med at kreti og pleti på død og liv skal komme med kritikk når de skal si noe om laget sitt. Hva med å være litt positiv, da? Jeg behøver da vel ikke skrive inn til Meninger at Godset scoret for lite i fjor, fikk for få poeng, at spillerne ikke er blide nok og at 330 kroner er for dyrt for å høre på en voksen mann som påtatt hyler Marcuuuuuuuus Pederseeeeen under lagoppstillingen, eller hva?

Og synes man at pølsene i kiosken er litt vasne og uten smak, og at kaffe bør være varm, så er det vel ikke tvingende nødvendig å dele det i DTs spalter med alle og enhver fra Tangen til Øvre Pukerud? Men har du ekstra god tid – og har betalt med det veldig smarte betalingsmiddelet, så kan man «vippst» gå rett i hentekøen. Men nærmer det seg annen omgang og du har liten tid, er det nok best å stille seg opp i den vanlige betalingskøen. Nå er jo dette pirk og overhodet ikke nødvendig å la offentligheten ta del i, så der er jeg helt klar. Visse ting kan man rett og slett holde munn om.

Jeg skal uansett ikke overdrive, for det er ikke slik at jeg på hver hjemmekamp blir stående i kaffekø og ikke rekker tilbake før på slutten av annen omgang. Det ville være å ta for mye Møllers tran å hevde det, noe man ikke bør gjøre i avisspaltene. For sannheten er at jeg i høst to ganger faktisk rakk tilbake til plassen min og fikk sett det siste kvarteret av annen omgang. Da hadde det riktignok kommet et par scoringer, men skitt au.

Det kan forresten være mye fintfolk å se på tribunen, og en gang så jeg Martin Kolberg! Men da jeg – mens Storflor dundret frem i angrep – lente meg over ham bakfra – med relativt varm kaffe i kruset mitt – for å diskutere politikk, virket han merkelig nok helt uinteressert. Så der mistet nok Senterpartiet en stemme! På én kamp så jeg faktisk også superkjendisen Håvard Lilleheie, og én gang tror jeg at jeg så en slektning av Thorodd Presberg, men der er jeg mer usikker. Slikt kjendissladder bør jeg uansett la være å fortelle avisleserne, så jeg nevner ikke det. Heia SIF.

(Innlegget stod i DT 14. januar 2017)

Strømsgodset-slagordet «en gang blå – alltid blå» lyder flott. Men hvor mye er ordtaket egentlig verdt? Sin vekt i gull, myrra og røkelse i disse juletider, eller er det bare en tom frase; en floskel? Det er jo koselig at slagordet gir oss tanker om lojalitet og samhold, men skal vi faktisk forvente at spillerne takker nei til store penger, og at fete lønnstilbud blir helt underordnet i forhold til det å være ekte Godset-blå gjennom hele karrieren?

Media i klubben bruker selvsagt de gode ordene for hva de er verdt, for innholdet vitner om betydelig respekt for det å komme inn i den blå Godset-familien og deretter forbli der nærmest livet (eller karrieren) ut – helt uten å la seg friste av frekke tilbud fra bakgårdsklubber som Vålerenga, Mjøndalen og Barcelona.

Ja hvordan forholder dette seg? Hvor blå er egentlig spillere, ledere og vi supportere? Kan vi regne med at de alle gir oss i julegave å sverge evig blå troskap? Og er man Godset-lojal og marineblå fra vugge til grav, eller i alle fall fra tiårsalderen og til fylte tretti? Eller kan det tenkes at «en gang blå – alltid blå» mer er et småhyggelig munnhell uten annet enn litt lettbent, symbolsk tyngde? Ja er vi blåøyde når vi tror på evig lojalitet til blå magi?

Vi tar et tilbakeblikk. For det spørs nok om ikke uttrykket hadde passet en smule bedre på 1960-/70-tallet da det var helt andre tider og de fleste forble i klubben hele livet. Men dette var i amatørenes tidsalder, nesten i steinalderen, da penger ikke preget fotballen, da man diskuterte om det var forsvarlig med fargeTV, og da verden så ganske så annerledes ut. Det var i de dager da karene fra Rødgata og Gulskogen bokstavelig talt vokste opp i – men aldri ut av – klubben, og når vi ser at flere av legendene stadig gleder omgivelsene ved å stille opp på klubbhuset for å oppleve det unike miljøet, forstår vi at disse spillerne ennå er minst like blå som for 45 år siden. Derfor hører Pettersen, Alsaker-Nøstdahl, Presberg og andre definitivt til den kategori som vi kan fastslå er 100 % «en gang blå – alltid blå.»

Men så kom den nye tid tuslende; en verden der fotballspillerne fikk lønn for å leke på gresset og ble profesjonelle. Dette innledet en epoke der penger og overganger tok styringen og alle ville bli stjernespillere og legender, ja helst over natten. Utviklingen gjorde nok noe med klubblojaliteten, og da er spørsmålet: Hvor lojale og blåe er nåtidens spillere egentlig?

Selv om de fleste av våre lokale helter sier «det rette» i media om superblå klubbtilhørighet og ekte, ekte kjærlighet, kan man nok være ørlite i tvil om hvor dypt det stikker. Og på ettersommeren i fjor skjedde det, som vi vet, dramatiske ting også på lederfronten da sågar den dyktige og ganske blå daglig leder-Espeseth en dag vips forsvant til en liten klubb som kaller seg Vålerenga. En blåmandag! Og underlig nok ble det omtrent samtidig klart at mannen jeg var skråsikker på var født i en Godset-drakt i en marineblå krybbe inne på klubbhuset på Gulskogen, vår tidligere suksesstrener Ronny Deila, skulle jobbe for en av hovedkonkurrentene, ja rent tilfeldig … også Vålerenga. Og litt lenger ut på høsten var sannelig også spillerutvikler Haakon Lunov i samtale med – ja pussig nok også ham med – laget fra Sotahjørnet om mulig jobb (men tok til fornuften). Og sannelig; da Godset overkjørte småguttene i Rosenborg i fjor høst, skal etter sigende en av våre spillere samtidig ha vært og sett på Vålerengas kamp på Ullevaal. Er det lov a?

Etter to år i Godset ville brått stopperen Gustav Valsvik ikke være så blå lenger, men heller søke lykken i Tyskland. Og tidligere hadde blå klipper som Jørgen Horn, Gustav Wikheim, Iver Fossum og andre tatt av seg sine marineblå drakter for å spille for utenlandske lag. Listen er lang, ja forferdelig lang, over spillere som var (og sier de er) veldig glad i Godset og ville være «en gang blå – alltid blå.», men som allikevel valgte seg bort.

Nå er ikke intensjonen å kritisere en eneste spiller, for hvem ville ikke gjort det samme hvis man kjente lukten av storklubber, penger og berømmelse? Så vi kan like det eller ei, men det er pengene som rår. Og det er – dessverre kan man kanskje si – en naturlighet over det hele, for hvem av oss andre uten selvlysende fotballstøvler, kule frisyrer og knæsje biler ville ikke sagt ja til et tilbud om en jobb med bedre betingelser og dobling av lønnen? Nei vi ser nok ikke helt for oss at elektriker Nilsen med hevet hode takker nei til tredobbel lønn i et nytt firma, eller at butikkmedarbeider Olsen bryskt avfeier å gå opp 50 000 i lønn i den nystartede forretningen? For i den normale verden er dette selvsagt helt OK, og man er vel nesten mindre lur om man da takker nei fordi man nærer så usedvanlig ekte kjærlighet til det opprinnelige firmaet.

Derfor tror jeg det fryktede FotballMoralPolitiet (FMP), som for øvrig er solid representert på tribunene på Marienlyst, ser med positive øyne på det – når spillere som i en anstendig periode har vært gode og lojale på Godset, ønsker seg ut. Ja vi unner heltene våre å oppleve drømmen «der ute», før de selvsagt på tampen av karrieren (mens de ennå er gode nok) skal komme hjem til Godset – og absolutt ikke til Trollungan eller andre b-klubber. Gjør de det, får de nemlig minus i boken til FMP.

Nå er det, som du forstår, ikke slik at undertegnede finner noe som helst urimelig i at spillere ønsker best mulig lønn og dermed går til en ny klubb, nei mitt poeng er mer å bevisstgjøre at noen av oss kanskje lever i en litt naiv drømmeverden hvis vi tror, som noen synes å gjøre på sosiale medier, at spillernes fremste mål og oppgave her i verden er å være lojale. For litt hyling og hoing på Twitter og Facebook har det vært når enkelte spillere viser «ulojal» holdning og vil gå til «feil» klubb. For her passer FotballMoralPolitiet nøye på.

Begrepet «en gang blå – alltid blå» er vakkert, ingen tvil om det. Men hva med de ansatte og alle de frivillige? For slagordet signaliserer jo et familiært samhold, og det passer perfekt på de utallige som i årevis jobber gratis for Strømsgodset. Av de ansatte, er det også én mann som ofte nevnes i denne sammenheng, nemlig markedssjef Rune Marthinsen, og jeg setter mine aller siste ti millioner på at han ikke ville sagt ja til å bli ansatt verken i vesle Vålerenga eller i den noe større Bayern München. Han ville ikke en gang vurdert en prat om det, sann mine ord. Det skjer aldri! Og det er også flere med ham som har vært i klubben i en årrekke og som har så inngrodd og ekte blå kjærlighet til Godset at det er fullstendig uaktuelt og helt bortkastet tid en gang å spørre.

Men «en gang blå – alltid blå» passer også på deler av publikum. For her finnes det svært mange som vil elske Strømsgodset til absolutt evig tid, ikke minst i den lojale GodsetUnionen. For på tribunene gjelder egne regler, og FotballMoralPolitiet er selvsagt nøye med at man aldri bytter favorittklubb i Norge. Det er bare sånn, det!

Vi lever nok godt også i 2017 med å innbille hverandre at alle spillerne og alle rundt klubben er superlojale blå, men ikke bli for overrasket neste gang en spiller den ene dagen snakker vakkert om sin blå tilhørighet mens han neste dag med en fet bunke euro i hånden vinker farvel på vei mot Gardermoen og en klubb der ute i den store verden.

La oss derfor konkludere og fastslå at ordtaket vårt ennå gjelder svært mange på tribunene og i klubbapparatet, og derfor dropper vi å omskrive slagordet til det ikke like klingende «en gang blå – nesten alltid litt blå». God jul!

(Innlegget stod i DT 28. desember 2016)

Da Bjørn Petter Ingebretsen måtte trekke seg som hovedtrener i Godset, mistet jeg noe. Undertegnede har fulgt klubben i flere tiår – godt plassert på tribunen –, men har aldri snakket med en spiller eller lagt opp til det. Nå hadde det nok vært interessant for både meg og andre fans å slå av en prat en og annen gang, men jeg tror ikke vår tids spillere synes det er særlig interessant eller nødvendig (tar jeg feil?). Jeg antar de kanskje synes det er nok å høre fra tilhengerne litt på avstand og oppleve den unisone støtten fra tribunene og den trofaste GodsetUnionen i kampens hete. For det å treffe på en supporter ved kålrotdisken på Kiwi eller på tur langs Drammenselva, er kan hende ikke noe spillerne/lederne trakter etter. Og vi andre kan vel saktens også forstå spilleren eller treneren som ikke synes det er så stas å bli forklart av supportere for n-te gang hvordan han eller laget egentlig burde spille, eller å være med på en selfie. Så saken har definitivt to sider.

Med denne innledningen som bakteppe, blir BPs sorti ekstra lei for mange av oss. For Bjørn Petter Ingebretsen likte å prate med folk, han var annerledes, og jeg tror virkelig det kom fra hjertet. Vår tidligere trener er nemlig en unik personlighet som jeg har vekslet noen ganske få ord med et par ganger. Men dette var nok til å kunne fastslå at denne mannen er et menneske som er noe helt for seg selv. For hos ham finnes ingen arroganse og ingen «jeg-alene-vite»-holdning, kun folkelighet og en hyggelig stil.

DTs Ola Niemann fortalte oss i sitt innspill 14. oktober om BPs bakgrunn som fengselsbetjent, fosterfar og medmenneske, og vi drammensere og andre BP-fans (dem finner vi over hele Norge, har jeg erfart) vet godt at mjøndølingen er et sjeldent varmt menneske. Ja det må jo nesten ha vært en fryd å sitte i fengsel med BP som betjent!

Jeg kan tenke meg at han selv blir småflau over å lese alle disse godordene, men det må han tåle.  For Bjørn Petter har denne usedvanlige evnen til «å se» den enkelte person og være 100 % til stede i en samtale – kort eller lang. Lignende utsagn om ham hører vi fra spillere og kolleger.

Etter at BP med stor suksess tok over Godset i fjor, opplevde jeg for første gang en ny form for «kontakt» med klubben i mitt hjerte, dvs. at jeg følte at jeg var en del av det hele. «Vi i Godset», liksom. Og Ingebretsens inntreden på arenaen var en utrolig opptur etter «marerittåret» høsten 2014/våren 2015. Det ble nesten slutt på tversover-/bakover-fotballen, holdningene ble strammet opp, og laget ble ledet av en dyktig og jordnær kar som «var» Godset. Fra første øyeblikk viste han supporterne på Marienlyst stor oppmerksomhet, og i flere kamper gikk han langs alle tribunene og hilste, for å vise sin respekt for det trofaste publikummet. Og jeg stod der og var stolt over at jeg nesten «kjente» ham.

Endringen etter at Ingebretsen overtok, ble på alle måter stor, og ingen lag tok flere poeng enn BPs Godset høsten 2015. Men begeistringen skyldtes ikke bare offensiv Godset-attackfotball og bøttevis med poeng, men like mye det treneren ellers medvirket til, når det gjaldt miljø og holdninger. Godset ble en varmere klubb.

Nå er BP inntil videre på sidelinjen, og en annen dyktig trener har tatt over. Vi har vel alle store forventninger til Tor Ole Skullerud og det han kan få til i 2017, og samtidig er det ansatt ny daglig leder. Sammen kan de legge spennende planer med herr Flo, herr Marthinsen og de andre på klubbhuset på Gulskogen. Samtidig håper vi at BPs helse snart er på topp og at han finner sin plass i en ny jobb så tett på A-laget som mulig.

Hvilke erfaringer kan så Godset gjøre seg etter BP-perioden? Mange. Selvsagt håper vi alle at det nye trenerteamet kan valse opp med herlig offensiv og målrik fotball, som feier ikke minst Vålerenga av banen, men hva med det som skjer utenfor Gamle Gress? Kontakten med folket, med supporterne og de som har noe de vil bidra med? Personlig synes jeg klubben har mye å hente på bygge videre på den ånd vår avgåtte trener så sterkt har bidratt til. For det å ytterligere forbedre merkevaren Strømsgodset som noe åpent og hjertevarmt, som noen som bryr seg, som noen som inkluderer alle, – ja, det er svært viktig. På den sosiale, utenomsportslige fronten er jo aktiviteten særdeles stor og god, men jeg tenker her mer på aktiviteten rundt A-laget og det å knytte laget og administrasjonen nærmere til det brede lag av drammenserne.

Selv om rosen har haglet over klubben de siste årene, så synes jeg det er litt forbedringspotensial på det å skape kontakt med alle «der ute». Min oppfordring må derfor være at klubben må bli flinkere til å inkludere de utenforstående, ta i mot andres innspill og meninger på en enda mer positiv måte, «se» alle dem utenfra som også ønsker å være en del av Godset-familien, som har lyst på en fotballprat. For nettopp det å lytte, det medmenneskelige og det å ha respekt for andres synspunkter, ja det er kanskje essensen i BPs ånd. Og lykkes man her, føler snart halve Drammen at man kjenner Jostein, Toro, spillerne, styret og administrasjonen. Ta det med dere videre, Strømsgodset, så fyller vi opp tribunene.

For det å gi oss en opplevelse av å «kjenne» spillerne, tror jeg faktisk kan være svært viktig for publikumsinteressen, og Marienlyst har, som kjent, knapt vært utsolgt i 2016. Før var det nok sånn at annen hver drammenser kjente én eller flere av de da lokale Godset-gutta, men situasjonen er jo i dag, naturlig nok, helt endret, fordi spillerne i liten grad er lokale. Og det er en utfordring. Derfor krever dette noe ekstra av spesielt troppen, men også av trenere, administrasjon og alle som er engasjert på et eller annet nivå i klubben. For det at vi på tribunene opplever at vi «kjenner» gutta, tror jeg er ganske viktig for vårt engasjement og interessen for å gå på kamp og betale opp mot 330 kroner.

Nå vet jeg jo at spillere sendes ut på skoler og slikt på oppdrag, og dette er bra, men se om det også er mulig å finne tilbake til ørlite av den gamle æraen der vi «kjente» spillerne, og det starter med at gutta i troppen og andre ser på publikum som noe annet enn en nyttig og jublende masse under kampene, men som individer man også kan snakke med på by’n, i Drammensmarka – og kanskje ved kålrotdisken.

Og et hjertesukk helt på tampen: Spillerne må takke publikum etter hver kamp enten man taper eller vinner. Og husk spillere og ledere; det er to langsider med supportere på Marienlyst også, ikke bare bak det ene målet! En del av oss reiste forresten i høst gjennom halve Norge for å se Bodø Glimt mot Godset og støtte laget vårt. Vi tapte, og bare to spillere, Madsen og Parr, kom helt bort mot GodsetUnionens folk for å takke ved å klappe. Det er ikke bra, spesielt ikke i en bortekamp. Ja, laget må også ville «se» publikum og gidde å vise denne lille gesten. Å være skuffet etter et tap, er ingen unnskyldning.

Det er her – når det gjelder kontakten med folk –at Ingebretsen har vært så unik. Jeg har sett ham slå av en prat med liten og stor, og jeg er overbevist om at alle som en har følt at BP brydde seg om nettopp den praten, at han var glad for å snakke med akkurat den personen. Han «så» dem, og deretter «kjente» de ham.

(Innlegget stod i Byavisa, Drammen, onsdag 16. november)

Det var strålende da Strømsgodset 30. oktober avsluttet hjemmesesongen med en meget etterlengtet seier over Rosenborg, ja det var i grunnen svært viktig med tanke på oppkjøringen til 2017. Og siden drammenslaget også kom til semifinalen i Norgesmesterskapet, så kan vi egentlig ikke være så misfornøyde. Men vi Godset-entusiaster er jo blitt litt kjepphøye og godt vant, og kravet fra publikum er følgelig blitt større de siste årene. Derfor er det vel allikevel få mellom Bragernesåsen og Strømsåsen som er helt fornøyde, skjønt Strømsåsen står jo ennå (jfr. GodsetUnionen-sangen).

Så sent som 16. juni lå Godset på 3. plass etter 16. runde, og fansen fablet om medaljer av både den ene og den andre sorten. Men så kollapset det hele.

Synspunktene på hva som er årsaken, er mange, og det bør klubben være svært glad for. Tenk hvor nitrist det hadde vært uten engasjement rundt laget fra Rødgata. DTs Ola Niemann skrev 29. oktober en artikkel om noe av det som utløste nedturen. La meg derfor ta utgangspunkt i hans artikkel og forsøke meg på en punktvis oppsummering over hva som kan ha forårsaket nedturen med elleve seriekamper på rad uten seier.

1. Tungsinn. (5 %) Godset skulle endelig ut i Europa, men klarte å tape den avgjørende kvalifiseringskampen mot Sønderjyske på verst tenkelige måte. Vi ledet 2-0. Det ble etter hvert ekstraomganger, og danskene scoret det avgjørende målet 18 sekunder før slutt. Utgjort og selvsagt fryktelig nedslående for spillerne. Dette tapet satt langt inne og må ha preget laget sterkere enn det burde og sterkere enn vi har skjønt. Tungsinnet la seg over Drammen.
2. Infarkt. (20 %) Kombinert med europacupexiten kommer det at trener Bjørn Petter Ingebretsen 14. juni var blitt sykemeldt etter å ha fått hjerteinfarkt. Dette skapte usikkerhet på to fronter; spillerne og støtteapparatet var preget av det som hadde skjedd med BP, og man mistet lederkontinuiteten da den faste, trygge lederskikkelsen i treningshverdagen og rundt kampene ikke var der lenger.
3. Kastet inn i det. (5 %) Thomas André Ødegaard hadde overtatt i BPs fravær, og laget fikk tre seiere på rad i serien, hvilket var en meget god start poengmessig – til tross for den vanskelige situasjonen. Men det var uansett en ny hovedtrener som var kastet inn jobben som gjorde ting på sin måte og som laget måtte forholde seg til. Uheldig.
4. Comeback for halv maskin. (5 %) Senere kom BP tilbake, og alle var glade for det. Men opptur ble til nedtur, for det gikk for halv maskin, og situasjonen var derfor ikke optimal. Det lå usikkerhet i luften.
5. Sykemelding-II. (5 %) 10. august ble Ingebretsen sykemeldt for annen gang, og dette ga ny negativ effekt. Selv om situasjonen ikke var dramatisk helsemessig, så skapte dette nok en gang uro.
6. Skader. (5 %) Skader gjorde ikke ting lettere, og 29. juni ble årets store stjernekudd, Tokmac Nguen, langtidsskadet. Svært ødeleggende.
7. Tre kokker, mye søl? (4 %) Både BP, Ødegaard og Wibe-Lund ledet kamper som hovedtrener. Det sier seg selv at det var uheldig og uforutsigbart for spillerne og alle involverte.
8. «Vi er et team». (4 %) Vel og bra at man jobber som et team. Mye godt i det, men spørsmålet er om det i Godset en tid har blitt litt for trenerdemokratisk, for teampreget? Må ikke et fotballag ha en tydelig sjef? Jeg sier ja.
9. «Jeg drar». (4 %) 29. juli mistet vi brått Gustav Valsvik til Tyskland. Jeg tror det betydde en del; mest på den måten at andre spillere så at en lagkamerat brått forsvant til utlandet og fet lønn. Det er noe destruktivt over dette. «Vi andre måtte bli igjen.»
10. Gikk på dagen. (4 %) Valsvik hadde spilt nærmest alle kamper før han forsvant og hadde vært solid. Klart det gjør noe med det defensive, ja selv jeg forstår det.
11. Kollaps i 2. omgang. (4 %) Vi hadde en tendens til å misse i annen omgang i mange kamper. Noen mener det sier noe om manglende grunntrening. Usikker på om det er riktig. Tror mer det dreier seg om det mentale. For nettopp i motgang trengs god psyke og gode ledere ute på banen.
12. Mistet gode spillere. (4 %) Vi mistet viktige spillere som Keita, Valsvik og Nguen, spillere som kjente Godset-spillet meget godt, og det er klart laget da svekkes.
13. Klippekort. (2 %) Vi fikk tre nye, gode spillere omtrent samtidig i sommer. De har alle fått «klippekort» fra første kamp. Det betyr at 27 % av startelleveren brått ble ny og skulle gjøres kjent med strategiene. Dette er ikke gjort i en fei. Vanskelig.
14. Splittet duoen. (2 %) Storflor ble satt på benken da dyktige Tokstad kom. Men da mistet vi også tryggheten med det gode samspillet til duoen Vilsvik/Storflor, som gjennom mange år har vært så vellykket – om enn ikke på sitt aller beste i 2016.
15. Tankene flyr. (2 %) Flere spillere har vært på utgående kontrakter/lån i høst og har kanskje tankene et annet sted? Noen drømmer kanskje om utlandet eller om VIF?
16. Familie i USA. (2 %) Abu har en viktig rolle i laget, og hans situasjon er ikke så lett med familien boende i USA. Spillet har variert fra storartet til begredelig. Ikke optimalt. Blir han solgt til et amerikansk lag i høst?
17. Dagdrømming. (2 %) Over tid har det i Godset vært overeksponert på det «flotte» å utvikle spillere for å kunne selge dem videre. At dette er så tydelig uttalt, gjør kanskje at mange drømmer litt mye om det store og fantastiske utlandet i stedet for å være happy i Godset. Skaper uro. Preger det innsatsen? Greit å drømme om natten, men ikke dagdrømme på banen.
18. Dårlig moral. (2 %) Laget har i høst tålt motgang veldig dårlig. Det finnes mange eksempler på at lagmoralen har sviktet når man har ligget under.
19. Blø for drakta? Sterke ledere. (10 %) Kan noen av spillerne huske det begrepet? Når motgangen kommer under en kamp, har vi alle sett det sårt tiltrengte behovet for en eller flere sterke ledere, som drar gutta med på å fighte i 100. Men nei. Vi mangler en sterk leder. Hentes garantert inn i vinter.
20. Kapteinen. (2 %) Hele verden er enig om at Vilsvik er en fantastisk hyggelig kjernekar og en god spiller. Men fungerer han som kaptein og leder? Tror ikke det.
21. Ingen ler. (2 %) Humøret på banen har vært fraværende. Det er ikke mange smil vi har sett fra våre elleve i høst. Kanskje er det viktigere enn man skulle tro? Humør gir spilleglede og motivasjon.
22. Surmuling. (2 %) I en periode tidligere i høst, var det åpenbart uro og surmuling i spillergruppen. Bugge og Valsvik kjeftet på medspillere. Andre svarte dem. Ikke bra. Noen spillere ble tatt av banen og viste med all tydelighet at de ikke respekterte trenerens avgjørelse. Vitner om barnehagementalitet. Benken neste!
23. Ikke særlig blå. (1 %) At daglig leder Espeseth ikke var så blå allikevel og gikk på dagen 11. juli, da det ble kjent at han skulle begynne å jobbe for rivalen, VIF, skapte ingen god atmosfære.
24. Ingen højdare. (1 %) Vår tidligere trener og superhelt, Ronny Deila, skulle plutselig også til VIF. Det var heller ingen opptur i Drammen.
25. «Vi har ikke snakket sammen». (1 %) Kombinasjonen av at Deila og Espeseth nærmest på samme dag skulle til en rival, var ekstra uheldig. Men nei, da, de to hadde ikke snakket sammen om det …

(Innlegget stod i DT/Meninger, lørdag 5. november 2016)

Pur magi på Marienlyst søndag kveld da Øyvind Storflor avsluttet karrieren med et brak av en fotballmaktdemonstrasjon. For hvilken kveld det var og hvilken avslutning for trønderen som i åtte år trofast og stillferdig har spilt høyrekant for vårt alles Godset.

Og for en avslutning det ble for Strømsgodset – ikke på grunn av spillet, for det husker jeg lite av, men fordi avskjeden med Storflor ble så gedigen og ektefølt, og fordi drammenslaget satte årets serievinner (og kanskje norgesmester) på plass med sin 2-0 seier.

Ja dette var så definitivt Storflors kveld i flomlyset på Marienlyst, for midtveis i annen omgang satte endelig treneren inn Storflor, og skullerud sett på maken, for idet Godset får frispark rett utenfor 16 meteren, er det ikke et menneske på Gamle Gress som er i tvil om hvem som skal ta det. For dette er selve spesialiteten til vår egen drammenstrønder. Han har gjort det før, men kan han – nå når det gjelder som mest – klare å plassere ballen over rekken av Rosenborg-spillere og i mål?

Og mens muren stiller seg opp og Storflor gjør seg klar, gjør min selvsikre sidemann i frostrøyken på Gamle Gress det klinkende klart at Øyvind kommer til å score. Og han får rett. Vingen setter suverent ballen over muren og helt oppe i hjørnet for «trøndernes» keeper, Adam Larsen Kwarasey. Det er ren og skjær magi, ja her kan man virkelig snakke om blå magi. For en regi Gud eller Skullerud har på denne kampen!  Og publikum er i ekstase og stemmer selvsagt nettopp Øyvind frem som dagens beste SIF-spiller.

GodsetUnionen gjorde virkelig også sitt for å takke hedersmannen. Den herlige «Det er bare én Øyvind Storflor»-sangen durte og gikk, og kommer til å sitte i hodet mitt et par år nå.

Klubben har all ære av den storartede avslutningen på karrieren de ga Storflor, med forseggjort forfilm og intervjuer samt rekkene med spillere fra begge lag oppstilt ved kampstart da Godset-spilleren fikk sin offisielle takk og blomst. Fabelaktig og helt nødvendig etter fadesen da man ikke tok skikkelig avskjed med keeper-Adam for et par år siden.

Nå spiller Larsen Kwarasey for Rosenborg, og ved skjebnens ironi var det nettopp vår gamle keeperhelt Adam som måtte hente ballen ut av buret etter Øyvind Storflors fantastiske scoring. Jeg tror aldri jeg har sett større glede blant verken publikum eller spillere og støtteapparat, som da de stormet bort til målområdet for å hylle mannen som i desember fyller 38 år.

Det var også en kveld det var mye flott å se i kontakten mellom de to lagene, som for eksempel da Rosenborg-treneren var borte og lykkeønsket Storflor da han entret banen til ellevill jubel.

Det er selvsagt veldig vemodig å miste en spiller som Storflor som er så allment klok, så fotballklok og har vært så lenge i klubben. Vi mister noe nå, men sånn er det i fotballen. Takk for alt du har gitt oss, og husk; det er bare én Øyvind Storflor.

(Innlegget stod i DT, Meninger mandag 31. oktober 2016)

Fabrikk?
(Bilde fra ca 1950 av fabrikk i Drammen)

Jeg har lenge stilt meg undrende til klubbens visjon og ambisjon om å utvikle spillere, for så å kunne selge dem. Er dette en bra prioritering, og er det en klok strategi å definere dette så markant? Eller er visjonen faktisk også egnet til å skape ustabilitet, uro og unge spillere med urealistiske ambisjoner?

Tilbakeblikk: På de siste tre kampene har Godset tatt 1 av 9 poeng.  Slikt kan skje, og tap må vi akseptere – hvis innsatsen har vært solid. Ingen krise. Vi henger med i tetsjiktet. Men problemet er at disse tre matchene mer eller mindre har vært preget av dårlig innsats uten energi og gnist fra flere spillere. LSK-kampen var katastrofal (2–0), «bunn»laget Stabæk burde vært slått hjemme (2– 2), og i Bergen serverte vi seieren til Brann (1– 0) ved passiv, defensiv taktikk samt uinspirert spill. Nedturer kan tåles, men ikke et lag som fra starten tafatt legger seg helt bakpå i håp om et uavgjort resultat. Det der har aldri passet oss, for vår force er det offensive og kjappe. Ekstra urovekkende var det å se det negative kroppsspråket hos enkelte spillere, småkjeftingen dem imellom og skallingen som kunne medført utvisning, så jeg ser tendenser til et Godset jeg ikke ønsker meg.

Når det butter i mot, bør vi lete etter forklaringer. Årsaken til et problem er oftest sammensatt og komplekst, men jeg vil peke på én mulig årsak til hvorfor en del aktører synes å ha tankene andre steder. Det er ingen tvil om at klubben har fått frem mange gode spillere de siste årene, og la det ikke være tvil om at man på Gulskogen åpenbart er god med de yngre årsklassene. Ledere har da også en tid – med en viss stolthet – uttalt at Strømsgodset er en utviklingsklubb. Man skal utvikle – og selge – og fyller dermed opp kontoen.

Men denne ambisjonen og salgene har kanskje også uheldige sider, for laget tappes jevnlig for sine beste spillere, og spørsmålet er om klubben erstatter med gode nok nykommere til å hevde seg helt på topp. Jeg tror Godset de siste fem–seks årene har solgt 13 av sine beste spillere for rundt 170 millioner kroner (inkludert potensielt 70 for Ødegaard), men hvor mye har nyinnkjøpene kostet? «Vi kjøpte ham for ingen ting» heter det i Marcus Pedersen-sangen som ljomer fra den trofaste Godsetunionen på Gamle Gress, og nettopp dette er selve poenget; vi selger de beste og kjøper de nest beste. Vi mister hvert år noen av våre beste spillere/grunnpilarer, samtidig som vi ikke får inn erstattere med høyt nok nivå. Og da blir det selvsagt utfordrende for BP-teamet å holde nivået oppe.

Mitt syn er at klubbens uttalte visjon og ambisjon om å primært være en utviklingsklubb, kan slå tilbake på oss. Og jeg spør: Hva gjør egentlig denne tydelig definerte visjonen med holdningen i Godset, både på A-laget og i yngre rekker? Kan det faktisk være sånn at det har sneket seg inn en idé blant en del spillere om at drammenslaget bare er noe midlertidig? Går litt for mange med en plan om en snarlig utenlandskarriere? Ja, jeg frykter faktisk det er tilfelle, og hva gjør det med viljen til å gi alt for Godset; til å «blø for drakta»? For spillerne ser jo noen av kameratene dra til gjevere ligaer og ønsker da selvsagt selv også å «vinne verden». Jeg spør meg derfor om Godset er på rett kurs når de flagger så høyt at man skal utvikle og selge spillere.

De siste årene har klubben lyktes sportslig, og Godset vil kanskje ta dette til inntekt for at det er lurt å presentere seg som en «liten» utviklingsklubb. Joda, noen år kan dette sikkert lykkes godt, og selvsagt er det kjekt for de beste av de yngre spillerne å vite at de støttes i å skulle oppfylle utenlandsdrømmen, men hvorfor det skal være klubbens store ambisjon, stiller jeg meg spørrende til. Jeg tror derimot det er uheldig at man skaper et klima der nesten «alle og enhver» vil ønske å videreselges, at Godset bare er et lite mellomsteg. Ja, er det virkelig ikke godt nok å spille på Strømsgodset? Er det ikke bra nok å tjene opp mot 1 million kroner i året (månedslønn på opp mot 80 000 kroner)?

Hva er planen Godset? Som jeg har forstått det (med forbehold), så budsjetterer klubben med å bli rundt nummer 5/6 i Tippeligaen, men det er det vel få i Drammen som vil juble så veldig for. Ønsker vi ikke – og bør vi ikke – være en toppklubb?  Vi har nå et høyt budsjett (93,5 millioner), øker budsjettet år for år (omtrent som eneste i Tippeligaen), hører til i et meget folkerikt område, og vi er fra Drammen – landets beste by! Vil vi ikke kjempe reelt om medaljer? Derfor håper jeg styret vil justere på målsettingen; at vi heller tør å si at ambisjonen faktisk er å være en toppklubb.

Strømsgodset har blitt båret frem på en bølge av goodwill de siste årene, og har gjort det aller meste svært riktig, men tåler man diskusjon? Uansett håper jeg at klubben tåler en smule debatt om nevnte tema, for selvsagt skal Godset selge spillere også i fremtiden, men burde man dempe litt ned på dette mantraet om at man skal være en utviklingsklubb?

For å fylle Marienlyst med supportere, tror jeg det er svært viktig at spillerne slår rot i klubben, at vi får bli kjent med dem, og at vi ikke stadig må leie eller kjøpe passelig gode, nye spillere – hver gang vi sender de beste fra oss og må starte på nytt. Det brede lag av publikum vil utvilsomt dessuten ønske å se Godset underholde med attackfotball og seiere, ikke at klubben primært skal være en utviklingsfabrikk. Stå på Godset. Søndag forventer hele Drammen 3 poeng og knallinnsats mot Start.

Lars Hoel,

La det ikke være noen tvil om at Strømsgodsets tidligere trener Ronny Deila skrev sitt navn inn i drammensernes hjerter med gullskrift etter triumfen i 2013, og at daglig leder Erik Espeseth synes å ha gjort en meget god jobb i klubben etter starten i 2010. Ja Deila-perioden fra 2008 til 2014 var i det hele tatt en eneste lang opptur, og telemarkingen var lenge regnet som omtrent identisk med Godset. Vi takker dem begge for alt de har gjort for Strømsgodset.

Men gullmalingen har nå dessverre begynt å falme en smule for både Espeseth og Deila. Sistnevnte fikk, som kjent, en ripe i lakken da han i 2014 skulle bli trener i Celtic, hvilket var synd og helt unødvendig. Jeg tror nemlig at hele Drammen unnet Deila den unike muligheten han fikk, da han ble trener i den skotske storklubben. Men måten det skjedde på var, som man vil huske, ikke helt musikalsk, for Ronny Deila sa som kjent opp kontrakten sin med Strømsgodset og lot ikke klubben få forhandle ferdig med Celtic.

Etter at Deila i våres fikk sparken, kunne han forlate Glasgow med velfylt lommebok, mange erfaringer rikere, og vi regnet vel alle med et nytt utenlandsengasjement for vår sympatiske helt. Etter flere Rekdal-år i Vålerenga uten nevneverdig suksess, var det imidlertid ikke helt overraskende at hovedstadsklubben ville forsøke seg på den tidligere Godset-treneren, men «vår» Ronny kunne da vel ikke si ja til en av Godsets «konkurrenter»? Deila var jo omtrent selve Godset. Men det kunne han, altså, og det fotballinteresserte Drammen satt lamslått tilbake. Sett fra mitt supporterståsted, må jeg derfor få rope høyt: «Også du min sønn, Brutus!» Riktignok var det langt mer dramatiske begivenheter som for rundt 2000 år siden var opphav til Cæsars velkjente ord, men når man er Godset-supporter, oppleves også dagens situasjon emosjonelt dramatisk.

Nå hører ikke jeg med til de som iherdig mener at en Sif-spiller/-leder må være i Godset til evig tid, men i visse tilfelle blir det mer enn en stakkars supporter kan tåle. Og i denne saken – når Brutus Deila og Brutus Espeseth – rent tilfeldig – samtidig ender opp i en klubb som definitivt er (burde være) en av Godsets sterkeste konkurrenter, så er det noe som skurrer i blå supporterhjerter.

Vi kunne nylig lese i VG at «Deila nærmer seg Vålerenga», og samtidig ble det ved et underlig sammentreff (?!) klart at daglig leder Erik Espeseth hadde sagt opp sin stilling. DT skrev at «han nekter å røpe hvilken klubb han har takket ja til», men alle visste det var Vålerenga. Ola Niemann skrev 13. juli i DT at han ikke trodde det var noe de to «har kokt i hop i forkant». Vel, for min del er det svært vanskelig å tro at Espeseth og Deila ikke har kommunisert underveis i prosessen, men hvem som ringte hvem, får vi vel aldri vite, for sannheten vil trolig ta seg dårlig ut. Var det Ronny Deila som fikk et VIF-tilbud og deretter ville ha Espeseth med seg, eller var det Godsets daglige leder som involverte treneren? Eller var det VIF som trakk i alle tråder? Men uansett hvordan det skjedde, er det noe som skurrer for oss drammensere.

Et annet aspekt som kompliserer bildet, er at Strømsgodset, representert ved blant annet Espeseth og Deila, høyt og tydelig har proklamert at spillere skulle utvikles og primært selges til utlandet, ikke til norske konkurrenter. Denne prisverdige holdningen har slått rot, og det er liksom opplest og vedtatt i Godset at man ikke går til visse konkurrenter. Men det gjelder kanskje andre «regler» for ledere og trenere?

Sånn sett var det en viss naturlighet over at Ronny gikk til Celtic i 2014 – og ikke til RBK eller VIF. Når han nå vender tilbake til gamlelandet, er det derfor et hakk bedre enn om han hadde gått direkte fra Godset til Enga, men uansett; Deila i Vålerenga kjennes fullstendig feil – sett fra Drammen.

Når det gjelder Espeseth, føles det ekstra ubehagelig for supporterne at han hopper direkte over til en konkurrent med all sin kjennskap til kontrakter, strategier og interne forhold. Og hvordan dette oppleves for Godsets lojale, helblå skare av frivillige uten lønn, støtteapparatet, resten av administrasjonen og styret – ja det kan man bare se for seg. Ikke minst tenker jeg på de utallige helblå som føler en ekte kjærlighet til klubben vår, så aldri har vel begrepet «ekte kjærlighet» gitt et sterkere signal. For tenk på alle de som i Godset (og andre klubber i distriktet) jobber frivillig år ut og år inn – uten lønn. Det kaller jeg ekte kjærlighet, men fullt så dypt stakk visst ikke den blå og litt mindre ekte kjærligheten for andre aktører. Joda, noen og en hver vil nok fristes av et fett lønnstilbud, men gjør man alt for penger, da? Sett med supporterøyne gjør man faktisk ikke det. Nå nevnes selvsagt ikke lønn heller, men man snakker gjerne om «nye utfordinger». Det lyder jo penere.

Å miste Deila og Espeseth til VIF er galt som det er, og enda verre kan det bli dersom det gjøres det minste forsøk på å hente ut flere av Godsets beste krefter, enten det gjelder folk i støtteapparatet eller de beste spillerne. Og uansett hvor mange millioner herr Trøim i Vålerenga måtte legge på bordet, så vet jeg om et par umistelige karer som uansett aldri aldri aldri ville bytte klubb. Den ene heter Rune Marthinsen og den andre Jostein Flo. Og så alle de frivillige, da. Merk deg det, Tor Olav Trøim.

Det er ikke ofte tårene kommer, men det har skjedd et par ganger i Godset-sammenheng. Det skjedde i gledesrus da Deilas lag slo Haugesund i november 2013 og sikret gullet, og det skjedde nylig i sorg da jeg hørte i en nyhetssending at en mann som het Ronny Deila skulle bli trener i Vålerenga. Det var svært emosjonelt å høre, og sier selvsagt noe om hans posisjon blant drammenserne. At han skulle jobbe for en konkurrent ble sterkt.

Kanskje tenker den ikke så altfor fotballinteresserte leser at det er i overkant drastisk å bli våt i øyekroken av slikt, men husk da på ordene den legendariske Liverpool-treneren Bill Shankley en gang sa: “Fotball er et spill på liv og død. Jeg er meget skuffet over et slikt utrykk, fotball er så mye mer enn som så.”

Nå er det på tide å legge Brutus-saken bak seg og å forene alle krefter på å bygge et enda bedre Strømsgodset. Etter nok en Godset-seier søndag, denne gang mot Tromsø, holder BP og hans glitrende assisterende Thomas André Ødegaard ytterst stø kurs mot medaljer. Stå på Godset!

Lars Hoel

Da Liverpool gikk opp til 5–0 på Anfield Road i 1974, skjedde det som gjør at jeg så vidt husker denne første europacupopplevelsen. Publikum i Liverpool følte seg nok etter hvert – med god grunn – svært sikker på hjemmesuksess, og dermed jublet de – sammen med meg – hver gang våre tapre Godset-helter satte fart fremover på banen. Et herlig minne fra en fordums tid, da jeg som meget ung fikk være med for å se Strømsgodset kaste seg ut i europaeventyret.

Nå bør vi kanskje ikke briske oss med å hevde at Godset har vært spesielt dominerende utenfor landets grenser, men du store verden for noen opplevelser laget allikevel har gitt oss.  For det å få prøve seg mot utenlandske lag, har, selvsagt, vært en spennende og viktig utfordring for klubben og utrolig stas for publikum. (For de som ikke er så altfor fotballinteresserte, kan det opplyses at det er slik at lagene som ett år hevder seg best på hjemmebane, året etter får prøve seg mot andre lag i Europa.)

Men matchen mot Liverpool var ikke Godsets debut i Europa. Etter cuptriumfen i 1969 mot Fredrikstad, trakk drammenslaget den franske toppklubben, Nantes, da de skulle delta i cupvinnercupen i 1970. Noen vil minnes denne utrolige matchen og ikke minst Sverre Rørviks fantomkamp. Steinar Pettersen sørget for to mål og bror-Ingar scoret ett. Nantes – Strømsgodset, 2–3. Vi var på toppen av verden. Vi var de beste. Vi var uslålige. Litt mindre greit gikk det riktignok i hjemmekampen (0–5), så vi røk ut. Men Godset hadde nå fått smaken på Europa.

I 1970 vant Steinar Pettersen og de andre Godset-gutta serien og møtte deretter selveste Arsenal i 1. runde i serievinnercupen. 1–3 “hjemme” på Ullevaal og 0–4 borte. Respektabel innsats.

I 1973 deltok vi i UEFA-cupen og klarte hederlige 1–1 hjemme mot Leeds. Borte ble det imidlertid litt verre; tap 1–6. Men Steinar P. scoret!

I 1973 ble Godset nok en gang norsk cupmester da Rosenborg ble feid av banen. Og dermed skulle Buskeruds stolthet spille mot legendariske Liverpool i 1. runde i cupvinnercupen. Og kampen i Liverpool i 1974, som jeg fortalte om innledningsvis, var selvsagt en gedigen opplevelse, selv om resultatet på bortebane til slutt endte hele 0–11. Hjemme gikk det imidlertid  betraktelig bedre; bare 0–1 tap.

80-tallet forbigår vi i øredøvende taushet, men I 1991 vant laget fra Rødgata igjen den norske cupen og møtte deretter israelske Hapoel. Denne gang ble det imidlertid tap både hjemme og borte, og dermed var det eventyret over.

I 1998/99, slo vi ut kjenningen fra 92, Hapoel fra Tel Aviv, i UEFA-cupen og fikk dermed møte selveste Aston Villa i 1. runde. Etter en vanvittig innsats og storspill i England, endte det imidlertid med tap 3–2. Allikevel var det selvsagt store forventninger til returoppgjøret, og folk strømmet til Marienlyst. Hjemme i Drammen ble det imidlertid tap med 0–3.

De siste årene har Strømsgodset vært ute på en fantastisk reise og stabilisert seg som et topplag. Dermed har laget fått forsøke seg blant de store flere ganger. Etter cupseieren i 2010 mot Follo, fikk vi prøve oss i Europaligaen mot storklubben Atlético Madrid. Jeg fulgte bortekampen på liveoppdatering fra Drammens Tidende, og det tror jeg må ha vært like intenst spennende som å være til stede i Spania. Vi tapte, men scoret et mål, og håpet ble tennt. (2–1 til Atlético Madrid).

Og også returoppgjøret på Marienlyst skulle bli noe helt unikt. Ja det skulle bli en opplevelse for livet. Jeg var høyt oppe etter bortesuksessen i Madrid og rett før kampen på Gamle Gress la jeg selvsikkert 1000 Oddsen-kroner på disken i min lokale kiosk. Jeg tror oddsen var rundt 8 på Godset-seier.

Nå ble det pussig nok ikke noen storgevinst på meg, men for en ufattlig opplevelse denne kampen var. I dag minnes jeg denne matchen (0–2) som kampen med det beste Godset-spill jeg noensinne har sett, men den opplevelsen blir jo litt subjektiv. Våre gutter “valset rundt” med Atlético Madrid-stjernene og fremførte et festspill av en annen verden. Attack. Attack. Gjett om Ronny Deila må ha vært stolt.

Etter at vi vant sølv i serien i 2012, deltok laget i Europaligaen og slo ut ungarske Debrecen i annen kvalifiseringsrunde. I tredje runde ble vi dessverre slått ut av tsjekkiske Jablonec. Sånn kan det gå.

Som et par av oss kanskje vil huske … , så ble Godset på fantastisk vis serievinner i 2013 og fikk dermed slippe til i Mesterligaen i fjor. Til tross for høyst hederlig innsats, ble det da tap for rumenske Steaua Bucuresti i 2. kvalifiseringsrunde.

Og sannelig ble det ikke 4. plass i serien i fjor – til tross for en turbulent sesong –, hvilket førte til årets europaligadeltakelse og suksess. Vi har slått ut Partizani fra Albania og Mladá Boleslav fra Tsjekkia. Utrolig.

Torsdag 6. august åpner vi et nytt kapittel i europaeventyret – returkampen i tredje kvalifiseringsrunde. Etter bortekampen i Kroatia forrige uke (2–0) kommer Hajduk Split nå til Marienlyst. Skal du bare se én kamp i år, er tiden inne nå. For dette blir intenst spennende. Kanskje ender europaeventyret for denne gang, for det ser utfordrende ut. Samtidig virker det som om intet er umulig etter at Bjørn Petter Ingebretsen tok over som hovedtrener i Godset. La oss slå ut kroatene. In BP we trust!

Lars G. Hoel

Drammen

Søndag 7. juni tok “nye” Godset sin andre serieseier på rad med Bjørn Petter Ingebretsen (BP) som trener. I det vi går inn fotballpausen, har laget gått opp til 7. plass, bare to poeng bak Molde. Alt er altså bare såre vel … om det ikke hadde vært for cupen, da.

Men den norske fotballcupen er jo en dørgende kjedelig affære. Jeg er i grunnen ikke interessert i den. Bryr meg ikke i det hele tatt om Strømsgodset kommer videre fra de første rundene. For det er jo serien alt gjelder, vet du.

Akkurat som det skulle være så veldig stas å komme til cupfinalen, dra inn til Ullevaal med fullsatt stadion og kanskje vinne denne lille, uviktige kongepokalen? Å se laget komme opp til kongen og løfte pokalen mot oss supportere, er vel ikkje noe stas? Kaldt er det også i oktober/november, forresten.. Nei, ingen skal fortelle meg at dette er noe å trakte etter ….

Det er disse – ikke helt sannferdige  – frasene jeg har sagt til meg selv de siste dagene. Jeg har liksom forsøkt å tro på det og prøvd å  få omgangskretsen til å være litt enig. For jeg har definitivt ønsket å fortrenge det som skjedde i 3. runde i norgesmesterskapet.

En riktig ubehagelig nabo som kommer fra bergenstraktene spurte meg forresten her en dag om hvordan det gikk med Godset i cupen? Ufint spørsmål, vet du. Og jeg forklarte ham da at serien var så mye mer viktig. Og så kom jeg tilfeldigvis til å nevne hans favorittlag, Brann, og spurte skarpt om hvilken divisjon de lå i for tiden? Den satt, tenker jeg. Selvsagt snakker jeg  aldri mer til denne ufyslige fyren. Et sted går da grensen …

Men innerst inne har jeg nok ikke lykkes helt med å glemme hva som skjedde denne cupkvelden, for tapet mot 2. divisjonslaget Kvik Halden sitter dessverre i meg ennå  – nå noen dager etter fiaskokampen. Ja denne cupsortien var virkelig helt feil og sjokkerende, for jeg hadde forlengst tenkt ut at 2015 virkelig var året for cupfinale og storsuksess på Ullevaal til høsten. Men, nei da. For denne onsdag 3. juni var dagen da Engrebretsen slo ut både Ingebretsen og Ingebrigtsen. (Kvik Haldens Mathias Engebretsen scoret det avgjørende, femte straffemålet. Jørgen Ingebrigtsen er Godsets fysiske trener.)

Hvordan er så dette mulig? Vi er nok mange som lurer på det. Hva er det som skjer når mitt heltelag går bort og taper for et lag to divisjoner lenger nede? Kan det være at dommeren hadde en tante fra Halden? Doping, bestikkelser, råtasspill fra haldenserne? Her skal ingen forklaringer være uprøvd.

Men kanskje burde jeg ikke blitt så veldig overrasket, for tenk bare på cuphistorien vår etter at vi ble norgesmester i 2010. Den er ikke helt god, for å si det pent.

Det var heller ikke sånn vi hadde sett for oss den nyansatte trenerens, Bjørn Petter Ingebretsens andre kamp. For det hele startet så  strålende med godspillet i seriekampen mot Lillestrøm 23. mai. Men mot Kvik Halden ville det seg allikevel ikke, og selvsagt var både treneren, spillerne og supporterne svært skuffet. Og noen riktig slemme kvikkasser kunne selvsagt ikke dy seg på sosiale medier og meldte om kortvarig BP-effekt – trodde de.

Nå har jo jeg den største tro på BP og tror og håper han blir en mann for fremtiden, ja langt inn i fremtiden. Men selvsagt passet det uansett uhyre dårlig for ham med misèren i Østfold. Det er ikke til å underslå.

Nå vet vi jo av erfaring at mangt et veldig godt topplag opp gjennom årene har røket ut av cupen mot antatt langt dårligere klubber. Ja dette kan skje den beste, og kanskje aller mest med Godset, for hør bare hvordan det er gått etter Deila-triumfen mot Follo i 2010.

I 2011 var vi altså regjerende cupmester, men tapte 0 – 1 for Start i 4. runde. I 2012 slo Brann oss ut i 5. runde med resultatet 4 – 3, men vi fikk sølv i serien.  I 2013 ble det 1 – 2-tap allerede i 2. runde mot Asker. Det var knapt til å tro. Men seriemester ble vi, dette året. I 2014 var vi høyt oppe etter serietriumfen året før. Men Deila og gutta røyk ut for Tromsdalen i 3. runde etter resultatet 4 – 2. Det var nedtur, det. Og i år, i 2015, ja det forbigår vi i taushet …

Så Godsets cuphistorie dreier seg nok ikke bare om de store cuptriumfene i 1969, 1970, 1973, 1991 og 2010.  Spesielt når vi ser på disse fem siste årene, altså mens vi har vært et topplag, blir det klart at vi ofte har røket ut relativt tidlig – ja, noen ganger veldig tidlig. Og dette er, som sagt, år hvor Strømsgodset har vært etablert som en meget veldrevet og tildels svært suksessfull klubb. Og kanskje er vi her ved poenget; nemlig at det må dreie seg om noe med den mentale innstillingen til disse cupkampene mot underdogs.

I tillegg er det klart at slike cupkamper er gedigne begivenheter for motstanderne fra lavere divisjoner. Det er julaften og 17. mai for outsiderlagene og for hjemstedene deres. “Nå skal vi ta dem.”, er nok omkvedet, for å slå et kjent eliteserielag er selvsagt ekstra gjevt. Man må derfor regne med enorm innsats fra disse underdoglagene, og vi må nesten anse hver og en av disse matchene som de reneste cupfinaler. Uansett er fallhøyden stor for Godset og andre eliteserielag.

Men hva skjer i hodene til gutta under slike kamper? Jeg tror ikke et sekund at trenerteam og spillere på forhånd tar lett på oppgaven, for man vet av erfaring hva slags motstand man møter. Jeg er derfor overbevist om at våre gutter har gjort alt riktig – på forhånd. Men tro om det allikevel sniker seg inn en følelse i hodet til spillerne om at “dette skal jo gå glatt”? Jeg vet ikke.

Hver og en av spillerne vil utvilsomt kunne fortelle oss at de ikke tar lett på oppgaven, men trolig er de allikevel litt preget av “vi er jo et bedre lag”-holdningen. Så utvikler kampen seg, scoringene uteblir, underdogen fighter febrilsk, og uroen hos våre stiger etter hvert som klokken nærmer seg 90  minutter. Noen bedre forklaring klarer jeg ikke å komme opp med.

Jeg var nok ikke helt ærlig da jeg i innledningen til denne kronikken skrev at jeg ikke brydde meg om cupen. For jeg gjør jo egentlig det  – og mange med meg. Jeg husker Strømsgodsets styreformann, Tom Saxegaard, uttalte i VG at cuptriumfen mot Follo i 2010 var noe av det største han hadde opplevd. Dette sett i lys av den viktige satsingen han og andre den gang hadde gjort for å heve Godset til et topplag. Og jeg forstår ham, for cupfinaleseier er himmelsk.

Ja norgesmesterskapet er noe stort. Og selve cupfinalen og en cuptriumf er en utrolig opplevelse. For det å få oppleve stemningen på Ullevaal når våre gutter løfter kongepokalen, er en helt annen type følelse enn det å lykkes i serien.

Nå sikter vi oss heller inn på norgemesterskapet i 2016.  Vi ses på Ullevaal ut på høsten en gang – ja neste år, altså. Enn så lenge skal vi satse på  –  steg for steg – å få laget tilbake dit vi var under Deilas regime. Det er ikke gjort i en håndvending etter det siste årets utfordringer. Men in Bjørn Petter we trust. Og med søndagens seier i Kristiansand, ser alt betraktelig lysere ut.

Bjørn Petter Ingebretsen må nå selvsagt få tid til å skape sitt eget lag. Vi kommer garantert til å tape noen kamper også under hans ledelse, men Godset har funnet tilbake til seg selv, og jeg gleder meg stort over at det igjen er moro å se Godset på Gamle Gress og i bortekamper – ja unntatt i Halden, da …

Lars

(Innlegget stod i DT fredag 12. juni 2015)

Hei du som leser artiklene som tidligere er skrevet. Viktig å huske på at den enkelte artikkel er skrevet ut i fra den situasjon som hersket på det aktuelle tidspunkt. I ettertid er det jo meget enkelt å sette fingeren på ting. God lesning.

Du finner følgende artikler her – i denne kronologiske rekkefølgen:

1. Hvem bryr seg vel om cupen (7. juni 2015)

2. Farvel David, velkommen Bjørn Petter (27. mai 2015)

3. Jeg hater ikke Mjøndalen (24. mai 2015) (DT)

4. Å rive et byggverk (5. februar 2015) (DT)

5. Usportslig avskjed på Gamle Gress (4. november 2014)

6. En gigant tar farvel? (29. oktober 2014) (Byavisa)

7. I skyggen av Martinio (12. september 2014) (DT)

8. Tårer over Gamle Gress (8. september 2014) (Byavisa)

9. Fiktivt brev til Jostein Flo (8. september 2014)

10. Ingen skam å snu, David Nielsen (12. august 2014) (DT)

11. Kjernesunn Godset-kultur (ikke lagt inn ennå) (DT)

David Nielsen har tatt plass på tribunen

David Nielsen er historie i Strømsgodset. Søndag sitter han på tribunen. Det er mange glade for, men jeg vil også si at han har kommet ut av avskjeden med hevet hode. Selvsagt vet vi ingen ting om realitetene i de samtalene og forhandlingene som nok har pågått en stund, men det er uansett flott at partene evnet å fremstå med en såkalt lykkelig skilsmisse – i alle fall utad. For det vi fikk høre på pressekonferansen, var selvsagt bare den enighet og de formuleringer Nielsen og Flo hadde blitt enige om på kammerset. Dette kan vår drammenserstryning.

Det er også prisverdig – og litt overraskende – at Godset-ledelsen var tøffe nok til å sette foten ned. Det kom litt før jeg ventet. Men dette viser at Godset ikke lenger er en bakgårdsklubb, men en proff aktør som ikke lenger “leker butikk”. Nielsen fikk et helt år. Her er det ikke snakk om noen bruk og kast-mentalitet, men en klok vurdering, der man fant ut at Nielsen ikke var rett mann for Strømsgodset.

Jeg tror vi er svært mange som nå tar i mot Bjørn Petter Ingebretsen med vidåpne armer og stor forventning. Enhver jeg snakker med, omtaler ham som en medmenneskelig og dyktig kjernekar, og jeg er overbevist om at han med sin klokskap og lune væremåte vil gi Godset-gutta en helt annen trygghet i treningsituasjoner og på banen. Og her er vi inne på et veldig vesentlig punkt. For Nielsen har hatt en helt annen stil og har utvilsomt vært litt for “tøff i trynet” for flere av spillerne og også andre i Godset.

Men selv om Bjørn Petter har store medmenneskelige evner og har hele Drammen bak seg når han søndag sender laget ut på Gamle Gress mot LSK, så vet vi ikke ennå hvor god øverste leder han er på dette nivået. Men han er en av våre egne og vil ha en langt mer ydmyk stil enn forgjengeren, så publikum vil ha større tålmodighet med ham. At han er populær vil Ingebretsen merke idet han – forhåpentligvis – før kampen tar turen bort til alle fire tribuner for å hilse publikum. Det fortjener drammenspublikummet, for det er ikke bare én tribune som gjelder på Marienlyst. Jeg er overbevist om at supporterne vil ta i mot ham med dundrende, stående applaus.

Men applaus skal også David Nielsen ha. For han har evnet å bidra til å finne en løsning; et resultat som utvilsomt gir en velfylt lommebok, men som også – på 1-2-3 – har gitt ro og entusiasme i Drammen. Det kunne gått annerledes. Dansken har sett egne begrensinger, og det taler ham til ære. Derfor ønsker vi David lykke til – jeg hadde nær sagt – i Brann. (men om det tipset går inn, vet vi ikke i skrivende stund.)

Jeg må innrømme at det selvsagt ikke har vært lett for David Nielsen å tre inn etter vår helt, Ronny Deila. Derfor var jeg meget positiv da Nielsen ble utpekt som midlertidig trener da Ronny dro. Begeistringen varte noen uker – helt til han startet på sin uforstålige eksperimentering. Riktignok var Nielsen helt uten erfaring på topplan, men jeg tror vi var entusiastiske fordi han selvsagt skulle videreføre Deila-laget og spillestilen – trodde vi. Gleden ble imidlertid borte for min del i fjor sommer, og årsaken dreide seg ikke så mye om dårlige resultater, men mer om mange underlige valg. For om det bare er 100 % innsats og en underholdende spillestil, så skal vi tåle at laget vårt taper innimellom – også med Bjørn Petter.

Det har skjedd mye det året Nielsen har fått eksperimentere med Godset. Mest dramatisk tror jeg det er at han har skapt utrygghet blant en del spillere og dessuten vinglet mye.

I DT 13. mai nådde det hele et lavmål. For her klagde treneren over at mediene var så negative. Nielsen uttalte ifølge lokalavisen: «Vi må bare erkjenne at vi har et negativt fokus fra utsiden hele veien. Hvis folk har mulighet til å lage en negativ sak om oss, så lager de en negativ sak. Sånn har det vært siden vi spilte den første kampen.». Det Nielsen her skal ha sagt, er virkelig det drøyeste jeg har sett på år og dag. Det er rett og slett feilaktig, for å si det meget forsiktig. Men mediangrepet viste at Nielsen hadde begynt å føle presset.

Da Nielsen tok over, lå vi på 2. plass. Det deiset imidlertid nedover på flere plan straks han overtok. Treneren eksperimenterte vekk vinnersuksessformelen på 1-2-3, han gikk vekk fra spillestilen som var innarbeidet over år, han satte viktige spillere som Kovacs og Storflor ut av laget og av troppen. Drammenspublikummet reagerte spontant.

Noen har ment at Nielsen burde fått enda mer tid, fordi Ronny fikk det.  La oss da huske på at situasjonen var vidt forskjellig da Deila overtok et “vrakgods” i forhold til det Godset som ble servert på et gullfat da David Nielsen fikk overta. Men allikevel ble det hele nesten skuslet bort.

I fjor forstod knapt noen hvorfor David Nielsen ville legge om suksesspillestilen som Deila hadde brukt år på å trene inn. Nielsen kom den gang med noen pussige forklaringer. Først i år innrømte han at det hele dreide seg om å legge forholdene til rette for den da 15 år gamle Martin Ødegaard. Han skulle ha ballen mest mulig, solide spillere ble satt på benken, og Nielsen endret formasjon. Laget som helhet vant ingen ting på dette. Tvert i mot. Det kostet oss medalje. Så var det altså ikke den hele og fulle sannhet, det han sa i fjor om omleggingen. Og jeg har dessverre ikke alltid følt at Nielsen har sagt hele sannheten om ting, selv om han er svært god til å snakke for seg. Det skal han ha.

At han har forsøkt å ta en god del av æren for at Ødegaard kom til Real Madrid, er heller ikke bra. For den æren skal i hovedsak Martin Ødegaard og hans far ha, samt Godset som klubb, selvsagt.

For få dager siden var David Nielsen opptatt av å trekke frem det steinharde vårprogrammet laget hadde hatt og dessuten skadesituasjonen. Nye bortforklaringer. Når det gjelder vårprogrammet, så har vi selvsagt møtt noen antatte topplag, men vi har også møtt Sarpsborg, Haugesund og Mjøndalen; lag som ikke på noen måte er tippet i toppen. Og er vi et topplag, skal vi kunne slå dem alle.

Når det dreier seg om skader, så har jo alle lag folk på skadelisten, og vi kan ikke bruke dette som unnskyldning. Vi har en stor og bred stall, og det oser kvalitet og talent av en rekke enkeltspillere.

Derfor synes jeg det var et ytterst dårlig signal da David Nielsen begynte å komme med ulike unnskyldninger da det buttet litt imot. Han har også gjentatt at vi ikke skulle vente så mye av laget fordi det var så ungt. Er det så ekstremt ungt? Og skal vi ikke ha de høyeste forventninger? Nielsen uttalte etter Odd-kampen: “Når vi har så mange spillere under 23 år, synes jeg vi presterer ekstremt bra.” Ekstremt bra? En pussig uttalelse etter den tristeste Godset-kamp jeg kan huske å ha sett på flere år. Det er et skummelt tegn når en trener serverer bortforklaringer på løpende bånd. Dessuten påviste DT at elleve lag hadde et yngre lag på banen i den serierunden.

Laget vårt burde tatt medalje i fjor, og vi burde kunnet kjempe om medalje i år.  Nielsen hadde en lang sesong på å jobbe inn laget sitt i fjor. I hele vinter har vi fått høre hvor godt alt gikk, hvor gode treningene var og hvor få skader det var i troppen. Flotte greier, men hva skjedde idet serien begynte? Og de store ambisjonene snakket Nielsen og andre etter hvert ned.  Det gjaldt åpenbart å senke forventningene.

Men laget er i stor grad det samme som i fjor, og noen relativt unge spillere begynner faktisk allerede å få svært god rutine. Laget ble da også tippet til 3./4.plass av nærmest et unisont pressekorps ved sesongstart i år, men etter 10 runder ligger vi på delt 9. plass. Nå er det bare en vei – oppover.

David Nielsen fikk rundt ett år på seg i Godset. Vi er mange som nå ønsker han lykke til i fremtiden. Mannen er sikkert dyktig på mange felt, men ydmykheten var det så som så med. Uansett tror jeg han med mer erfaring kan bli en meget dyktig trener.

Farvel, David Nielsen og velkommen Bjørn Petter Ingebretsen.

Lars G. Hoel

Faksimile fra dt.no

Jeg hater ikke Mjøndalen

– en betroelse fra en Godset-supporter

Jeg skal gjerne stå hele natten før neste Mjøndalen-kamp for å male bannere med slagord mot bruntrøyene. Jeg skal støtte opp om alle intelligente påfunn med brodd mot Eiker-laget. Jeg håper av hele mitt hjerte at Godset slår laget med hjemmebane med det mer eller mindre velklingende navnet Isachsen Stadion.

Men jeg hater ikke spillerne, treneren eller materialforvalteren deres av den grunn.

Jeg hater i grunnen verken stedet eller laget Mjøndalen. Og jeg hater faktisk heller ikke spillere som har gått til en annen norsk klubb. Jeg hater i grunnen ingen, og her er vi fremme ved poenget. Det eneste jeg «hater», er derimot bruken av ordet hat i forbindelse med sport, fotball og i særdeleshet i forholdet mellom våre to Buskerud-lag.

Det såkalte fotballhatet har fått mange stygge og dramatiske konsekvenser rundt om i verden. Men heldigvis er vi langt fra den type voldelig drama i vår norske andedam. Riktignok har vi sett slemme tendenser blant casuals i tilknytning til VIF og LSK, men per i dag er dette på et begrenset nivå. Uansett vil vi ikke se sånt i Drammen, og jeg roper derfor et varsku til media, publikum og i særdeleshet til ledere i begge leire om ikke å spille opp om «fotballhatet» noen ønsker å drive fram, mellom våre to lag.

På sosiale medier prøver noen få Godset-tilhengere ustanselig å hause opp – og dermed oppfordre til – at «vi alle» skal hate våre brødre litt lenger oppe i dalen. Enkeltpersoner oppfordrer også til hat mot spillere man mener ikke har vært lojale nok eller som har kommet med en uttalelse i media som ikke har passet vedkommende. Nylig ble det på ufint og barnslig vis forsøkt hausset opp et slikt hat mot den tidligere Godset-spilleren Mattias Andersson. Fullstendig tullete. Alt pga. en artikkel med feilsitering da Andersson gikk til Fredrikstad. Men Mattias er selvsagt velkommen til Marienlyst.

La oss derfor huske på at både våre og andres spillere ikke har som heltidsbeskjeftigelse å være «lojal», men at dette er den betalte jobben deres. Spillerne må selvsagt vurdere lønn, betingelser og private hensyn, og de aller fleste av oss forstår at dette selvfølgelig er det viktigste. Men selv om klubbytter er noe helt naturlig, ønsker enkelte allikevel å lage fiendebilder av slikt og aller mest av tidligere overganger mellom SIF og MIF.

Opphaussing av hat er usympatisk, barnslig og farlig. Hva den enkelte som snakker om hat, legger i ordet, vet jeg jo ikke, men det kan sikkert være alt fra ganske uskyldige ting til det mer pågående og aggressive. Selv vil disse mobberne sikkert mene at det de bedriver, er helt uskyldig og veldig, veldig viktig. Jeg sier at slikt fotballhat og denne typen holdninger er farlige.

Jeg tror 99 % av publikummet på Gamle Gress ikke trives blant dem som fronter primitive og aggressive holdninger med over streken-utskjelling av dommere, motspillere og ikke minst det som måtte ha med Mjøndalen å gjøre. For det er noe patetisk og veldig barnslig over det å stå – eller sitte – trygt, anonymt og gjemt oppe på tribunen mens man skriker ut de styggeste skjellsord om folk som har kommet til Gamle Gress for å spille fotball eller dømme.

Selv om mye av anti-Mjøndalen-moten er uskyldig, så bør ledere være oppmerksom på at slike ting kan utvikle seg. Blant publikum er det heldigvis mengder av oppegående, positive supportere, men det finnes også enkelte folk som bare synes å være til stede for å sjikanere. Det er også svært mange barn og yngre ungdom til stede på kampene, og ledelsen bør ta på alvor at det per i dag er en del voksne som ikke kunne tenke seg å ha med barna på kamp. For det er ikke alltid en god skole å være på tribunen, i alle fall ikke på Gamle Gress.

Uten å kjenne så altfor godt til det, så vil jeg anta at det på ledelsesplan – og mellom spillerne – hersker et greit samarbeidsforhold mellom de to klubbene. Daglig leder Erik Espeseth vant min respekt da han kalte Mjøndalen ved sitt fulle navn og ikke som et postnummer i et intervju med NRK Buskerud. Han har nok utvilsomt hørt om «feiden» og 3050, men så vel ingen grunn til å henge seg på denne småbarnslige (men uskyldige) greia.

Det finnes jo også et samarbeid med Eiker-klubben på flere områder. Det ble for eksempel lagt opp til at en viss Martin Ødegaard skulle få trene med MIF i en periode i fjor. Det var til hjelp for oss i Godset. Samarbeid. Hans far, Hans Erik, vår eminente midtbanespiller fra noen år tilbake, ble jo assistenttrener for Mjøndalen. Samarbeid. Og som vi vet, så har jo Mjøndalens tidligere trener nå flyttet til Madrid og i den anledning valgt å ta med seg sin unge Godset-sønn. (Lett omskriving av sannheten.) Samarbeid.

Dagens Mjøndalen-trener, Vegard Hansen, var jo også i årevis en trofast og glimrende Godset-spiller. Vi bør misunne dem en så sympatisk, folkelig og dyktig lagbygger av en trener.

En rekke utøvere har jo dessuten spilt på begge lag, så la meg nevne noen av dem (med forbehold): Petar Rnkovic, Lars Granaas, Stian Ohr, Mads Gundersen, Marius Boldt, Espen Horsrud, Thomas Wæhler, Karanveer Grewal, Martin Rønning Ovenstad, Ousman Nyan, Pål Skistad, Odd Johnsen, Pål C. Alsaker, Vegard Strøm, Thomas Solvoll, Kevin Nicol, Lasse Olsen og Per Ivar Fornes. Samarbeid. Vi ser at det er viktig å ha gode naboklubber å dra veksler på. Noen kommer, noen går. Slik vokser buskerudfotballen.

Så har det utvilsomt blitt sagt og gjort noen uheldige ting fra begge leire, ja, til og med fra et par spillere. Noen gikk også langt over streken da nevnte Per Ivar Fornes på 90-tallet ble drapstruet etter overgangen fra MIF til SIF. Og brenningen av et Godset-flagg vant nok svært få sympatisører – ei heller i Mjøndalen. Så ting har skjedd. Men la nå det være historie.

Det er uansett trist at noen enkeltpersoner bruker eldgamle historier til å lage et fiendebilde av. Ved å bygge opp om den slags, hausser man samtidig opp dette destruktive hatbildet overfor de yngste som kommer til. Det er uheldig.

Både Drammens Tidende og mange andre medier har brukt ord som hatkampen. Jeg synes man skulle unngå dette ordet i fremtiden, for det har ingenting i sport og fotball å gjøre. For nettopp fotballen med sine fantastiske egenskaper når det gjelder fredelig aktivitet, samhold og fellesskap på tvers av politikk, etnisitet og religion, burde kunne være en motpol til det virkelige hat som vi opplever i en ikke altfor fredfull verden.

Jeg har et håp om at majoriteten av leserne forstår at jeg ikke er ute etter å ta vekk eller dempe på den fantastiske opplevelsen og rivaliseringen rundt naboderbyet vårt. For slike kamper med fullsatt stadion, ekstra nerve, vennligsinnet tribunekamp og enorm stemning på Gamle Gress, trenger vi flere av. Derfor ønsker jeg Mjøndalen hjertelig velkommen til Gamle Gress i en mulig cupkamp eller neste år i seriekamp. Kall dem gjerne ‘3050’ hvis det er artig. Så får vi også leve med at de kaller oss ‘Nedre Pukerud’

Lars G. Hoel

(Innlegget stod i Drammens Tidende lørdag 23. mai 2015)

Det går raskt å rive ned et hus. Verre er det å skulle bygge det opp igjen. Grunnmuren skal på plass. Byggverket skal opp – steg for steg. Jeg snakker om Godset, om spillestilen og om ærlighet.

Onsdag 4.2. ga lokalavisen oss sannheten om omleggingen av spillestilen til Strømsgodset i fjor sommer. Svært mange Godset-patrioter reagerte den gang kraftig på vrakingen av Kóvacs og Storflor samt den underlige formasjonsendringen. Noen få publikummere ønsket imidlertid for enhver pris å være lojal heiagjeng og ville på sosiale medier forsvare all svadaforklaring som kom fra trener-Nielsen. Men det var tynne argumenter som kom fra trenersiden da striden raste som verst, og nå fremstår fjorårets forklaringer som pussige, for å si det pent. For i onsdagens DT røpet treneren stolt at én eneste spiller, Martin Ødegaard, var årsaken til at laget brått skulle endre spillestil vekk fra den opparbeidete og suksessfulle 4-3-3-formasjonen.

Nå finnes det ikke et eneste menneske i Drammen og landet for øvrig som ikke ønsker Martinio allverdens suksess, la det være helt klart. Men allikevel må det være lov å stille noen spørsmål ved det hele. Hvor riktig var det i forhold til de andre spillerne? Telte ikke de? Hvorfor fortalte ikke dansken dette i fjor?

For når sannheten nå kommer for en dag, var det altså slik at David Nielsen vraket spillere, la om spillestilen og startet et eksperiment på grunn av én person, og jeg våger den påstand at Godset mistet medalje på grunn av dette. Men det er kanskje verdt det – for Martins del og for Godsets økonomi. Men det brakte ikke laget som sådan videre. Nå må man starte på nytt. Og hvilken formasjon man skal spille i år, ja det synes helt uklart.

Vi publikummere kan nok føle oss litt ført bak lyset, og hvordan spillergruppen føler det, skal jeg ikke uttale meg om. I det hele tatt kjennes det småvemmelig med det hemmelighetskremmeri sportslig ledelse ofte legger for dagen. Jeg synes man ofte helt unødvendig holder kortene for tett til brystet.

Det er imidlertid nesten ubehagelig at dansketreneren nå i betryggende ettertid legger frem hvordan alt egentlig hang sammen og – som mange andre – forsøker å sole seg i glansen av Martin Ødegaards talent. For nå er salget i orden, Martinio er vel plassert i Madrid, penger er kommet på konto og laget har startet på ny frisk. Nå synes visst David Nielsen at han kan tørre å si ting som det virkelig er.

For en del av oss var det imidlertid tydelig allerede i fjor at ting ble lagt til rette for Martin Ødegaard (og det er vi glade for på vegne av Martin, som selvsagt satte pris på oppmerksomheten). Men la ikke Nielsen få æren av dette. Som vi husker, var det nemlig Ronny Deila som var hovedtrener og som meget klokt slapp til Ødegaard og matchet ham varsomt i vårsesongen 2014. Det var ikke noe som kom etter at dansken overtok og begynte sin eksperimentering. All ære for Martins utvikling ligger hos ham selv og faren. Og det er ikke slik at Martin er blitt Real Madrid-spiller pga at Nielsen lot ham spille. Martinio hadde uansett fått sin store overgang og Godset sin fete bankbok. For Bragernes-gutten forsvarte sin plass til fulle og hadde fått spille med hvilken som helst trener bak roret. Og selvsagt kunne Martin fått utvikle seg uten at Nielsen radbrakk det solid innarbeidete systemet fra Deila.

Det har skjedd mange underligheter etter at David Nielsen fikk æren av å låne Godset – for en stund. Den nevnte spillestilendringen var én ting, men han la også an en arrogant stil da han poengterte i DTs Fotballmagasinet at han ikke kunne høre på/lese om andres meninger. Videre satte han ut solide spillere av laget og vlle lenge ikke gi folkets favoritt, Mounir Hamoud, forlenget kontrakt. Det siste var uforstålig for 99 % av andre enn enn Nielsen og Flo. Heldigvis gjorde de retrett i den saken.

Det er faktisk lite sympatisk når Nielsen nå ser ut til å legge opp til at han skal ha en del av æren for Martinios Madrid-overgang. Og jeg fastslår at det ble sagt og forklart mye i fjor som langt i fra kan sies å ha vært hele sannheten. For oss som har fulgt laget lenge, elsker Godset og i årevis har støttet opp om laget fra tribunen, er det imdilertid viktig med ærlighet, åpenhet og nærhet til klubben. Og det må lov å være en kritisk røst, selv om man er – og blir (uansett trener) – Godset-entusiast.

Lars Hoel

(Innlegget stod i DT)

Rapport fra Marienlyst søndag 2. november. Serievinneren, Molde, er slått 2– 0, og publikum har forlatt området. På vei hjem passerer jeg spillerutgangen. Da kommer Godsets sportssjef Jostein Flo mot meg, og han ser rett og slett trist ut. Hva skal det bety?

Joda, vi var noen tusen som jublet litt for seieren over et halvslapt Molde på årets siste kamp på Gamle Gress. Men jeg klarte faktisk ikke å la begeistringen ta helt overhånd, for noe viktig manglet denne novemberkvelden. Og det handlet om respekt for spillere som er på vei ut av klubben.

Strømsgodset er blitt skamrost de siste årene, og utrolig mye bra har skjedd. Men nå er det dessverre tid for å nyansere bildet av sportslig ledelse. Godsets ledere har selv skrytt av at klubben er så god på miljø – på det menneskelige. Man setter mennesket i sentrum, er det hevdet. Men alt tyder på at klubben i grunnen slett ikke er særlig dyktig på dette med spillere på utgående kontrakt. Så lenge alt går rette veien, er det hele nok bare fryd og gammen. Da sjarmerer man nok potensielle nye spillere og snakker utvilsomt i vakre vendinger, men mye tyder på at Godset-lederne synes det er vanskelig når spillere skal forlate klubben.

Jeg hørte ifjor at vår dyktige spiller Dio aldri ble kontaktet av sportslig leder da det ble snakk om å selge ham. Men jeg tenkte og håpet den gang at dette ikke medførte riktighet. For hvis det hadde vært sant, var det uhørt. Men Dio ble solgt, og Deila skal ha sagt at det bare skjedde fordi det kom et OK bud, ikke fordi man egentlig ønsket å selge ham. Er dette korrekt? Pratet man ikke med Diomande? Er det slike tilfeldigheter som styrer salg i Godset? Dreier dette seg rett og slett om å være konfliktsjy, eller er det slik at man ikke bryr seg? Begge deler er like kritikkverdige, og uansett må Jostein Flo, som sportslig leder, ta ansvaret.

Men tilbake til Gamle Gress og kampen mot Molde. Det var en rar og litt absurd opplevelse da jeg forsto at det ikke ble en offisiell markering av Adams siste hjemmekamp. Men det var også Simen Brennes avskjed med Marienlyst, og etter alle solemerker var det også farvel med Marienlyst for både Hamoud og Storbæk.

Før kampen var det også blitt klart at Jarl Andre Storbæk var utelukket fra troppen og dermed mistet sjansen til å ta farvel med publikum. Han har vært en trofast sliter og spilt utallige kamper. En uelegant og ytterst umusikalsk avgjørelse av Godset.

Da Jostein Flo stod foran meg i halvmørket ved spillerutgangen, slo det meg, som sagt, at han så usedvanlig utilpass ut, seiern til tross. Jeg så ingen glede i øynene hans. Hva kunne det skyldes? Der og da forstod jeg det ikke i fullt monn.

Mandag fikk vi imidlertid forklaringen, da forsvarsklippen Jørgen Horn sa sin hjertens mening til DT om skuffelsen i spillergruppen. Han fortalte om Adams emosjonelle reaksjon etter åtte år i klubben. Vår kaptein har, som kjent, vært en av grunnpilarene i Godset-suksessen. Han har fornyet kontrakten flere ganger, og hele Norge forstår at han nå ønsker en ny utfordring. Derfor visste alle og enhver at dette var Adam Larsen Kwaraseys aller siste kamp foran hjemmepublikummet.

Allikevel gjemmer Flo seg bak utsagn som at det kanskje ikke var helt sikkert at Adam skulle reise og andre floskler som “ville ha fullt fokus på kampen”. “vi skal feire ham senere”. Pinlig. For det var bare en markering der og da på Gamle Gress som hadde betydd noe.

Heldigvis tok imidlertid GodsetUnionen stort ansvarog bidro sterkt til at fansen allikevel fikk gitt Adam og de andre en varm avskjed. Men fra klubben var det tyst. Flaut.

Lagets kaptein gjennom flere år fikk altså ikke en offisiell takk ute på banen foran tusenvis av Godset-supportere. Hvor har dere tankene deres, Godset-ledere? Jeg trekker faktisk vurderingsevnen deres seriøst i tvil når sånt kan skje, og det skyldes ikke bare dette triste med Adam-avskjeden. For aller mest leit er Flos tafatte forsøk på bortforklaringer. Og ekstra galt er det at en slik misære nesten er umulig å rette opp igjen. Skjedd er skjedd.

I mandagens DT kom lagets kommende (?) kaptein, Jørgen Horn, med sterk kritikk av klubben for håndteringen av Adam-avskjeden, men det kom også andre ting for en dag. For det har ligget i kortene at det kunne oppstå store interne problemer med en gigantropp som det Godset har hatt. Det krever selvsagt mye å håndtere en spillergruppe på hele 30 spillere som skal sloss om de 11 startplassene. Og det har åpenbart murret. Da blir det samtidig bare småpatetisk med vrimmelen av offisielle, intetsigende meldinger fra presseavdelingen med kose”nyheter”, slik som at “David og gutta gleder seg til kampen søndag”.

Adam Larsen Kwarasey og Jørgen Horn har åpenbart integritet og trygghet nok til å tørre å si i fra, og det har de gjort tidligere om både spillestil og nå om personalpolitikken. Respekt.

To andre som har vært sterkt delaktige i de siste års suksess, er, som nevnt, Mounir Hamoud og Jarl Andre Storbæk, som begge har tjent Godset trofast. Storbæk begynner å få alderen mot seg, mens Hamoud er i sin beste alder og har gjort sin aller beste sesong i Godset. Jeg holder ham faktisk for å være Godsets kanskje beste spiller denne sesongen, men akkurat det kan sikkert diskuteres.

Men ingen av disse to praktkarene er visst ønsket med videre. I Storbæks tilfelle er det forstålig pga. alder. Men Hamoud passer visst heller ikke inn i den geniale (?) planen til David Nielsen og Josten Flo. Men kan vi egentlig stole på at de håndterer spillerkjøp/leie/avganger på en god måte? (leie Askovski, Brovsky, Olsen?) (I tilfelle Hamoud er det umulig å forstå. Og temaet blir høyaktuelt når vår stolte keeper-kaptein i DT undrer seg over at Godset så lett lar klassespillerne forsvinne og dessuten mangelfull satsing. Men la det ligge i denne omgang. Gi Hamoud ny kontrakt på flekken, sier nå jeg.

Det som er mest opprørende, er at Godset, ifølge DT, ikke gir lyd fra seg til Hamoud og Storbæk, enda det skal være lenge siden sportslig ledelse tok denne avgjørelsen. De lar bare kontrakten løpe ut og later som ikke noe. Dermed har disse to familiefedrene levd i uvisshet om sin jobbfremtid. Dette er spillere som er ansatt i Strømsgodset. Hva slags personalpolitikk er det da å ikke orientere dem på skikkelig vis om en planlagt oppsigelse? Dette opplever jeg som en lite voksen måte å behandle dem på. Var det så vanskelig å ta en klargjørende prat med karene?

Det er i det hele tatt noe urovekkende over stemningen rundt Godset i disse dager, og sentrale ledere har selv skapt problemene. Klubben synes rett og slett å ikke håndtere det mellommenneskelige når ting blir litt vanskelig, og det hele er preget av en nokså arrogant holdning.

Noe annerledes er saken med lagets toppscorer, Péter Kóvacs, men også den handler om respekt. For ungareren er blitt ydmyket og plassert på benken – og også helt utenfor troppen – etter David Nielsens inntreden. Selv om ydmykelsen er ufortjent, er Kóvacs uansett like lojal og avbalansert. Mannen er i strålende form og har aldri spilt seg ut av laget, mens en annen – dyktig, men nærmest ikkescorende – spiller er blitt tildelt klippekort. Dermed sitter Péter på benken. Mot Haugesund slapp han innpå de siste 15 minuttene og scoret to mål. Mot Molde kom han inn i det 87. minutt Joda, det er trenerens rett å skalte og valte med lagoppstillingen, men også dette oppleves uriktig. Dette er også en måte å sende fra seg spillere på. I realiteten tror jeg derfor det denne søndagskvelden var avskjed med Marienlyst også for toppscoreren vår. Han fikk tre minutter.

Det er én kamp igjen av 2014-sesongen. Den interesserer meg ikke nevneverdig, for klubben jeg er så glad i, har selv sørget for at all oppmerksomhet nå er rundt ledernes vurderingsevne . Om det hele vitner om arroganse, talentløshet eller tilfeldigheter, skal jeg ikke være så skråsikker på, men én ting vet jeg. Det er trist og uverdig at vi ikke behandler våre avgående spillere på en bedre måte. Den respekten hadde de fortjent.

Lars G. Hoel

Drammen

Farvel Kovacs og Martinio?

Peter Kovacs og Martin Ødegaard er Strømsgodsets eldste og yngste. De er en ypperlig duo. Søndag ser vi – kanskje – dem, keeper-Adam ogt andre for aller siste gang på Gamle Gress.

Da David Nielsen overtok Godset i juni, lå laget på sølvplass – til tross for en rekke skader gjennom vårsesongen. Fra det øyeblikk belgiske Marvin Ogunjimi ble spilleklar, var det nærmest over og ut med Peter Kovacs. David Nielsen viste med all tydelighet at det var belgieren som skulle satses på. Var det klokt?

Ogunjimi er selvsagt en svært god spiller, og jeg håper og tror han kan bli til stor glede for klubben i de kommende år. Men han var ikke i påtrengende god form da han kom. Selv uttrykte Marvin at han da bare var i 70 % form. Men det var visst nok – for vår danske venn.

Sesongen 2015 har vært spesiell. Diskusjonen har gått hett i DT og i sosiale medier om spillestil, Ronnys farvel, David Nielsens inntreden og eksperimenteringen med endring i spillestil. For da David overtok og fikk bestemme, skulle laget midt i sesongen brått endre spillestil. Plutselig var ikke spillere som Kovacs og Storflor førstevalg lenger, mens andre fikk utdelt klippekort til tross for en lang rekke dårlige kamper. Man skulle nå hele tiden beholde ballen for enhver pris og dytte det meste gjennom i midten; en uhyre krevende ambisjon. Det skulle spilles fikst og elegant, og man skulle tydeligvis ha en mengde småpasninger – også  på tvers og bakover (uff). Da var ikke Kovacs nødvendig lenger, mente én mann.

Da David Nielsen satte Kovacs helt ut av troppen i sommer, stormet det i byen. Det virket som store deler av det fotballinteresserte Drammen var i harnisk over dette. Et sted gikk grensen. Et betydelig feilgrep fra en uerfaren trener. Selv har jeg har aldri sett en tilsvarende protest fra drammenspublikummet. Dermed kom Kovacs tilbake i troppen – på benken. Men Nielsen vil nok aldri innrømme at det delvis var pga press fra publikum, for han kan ikke høre på “Per og Pål”, som han uttalte i DTs Fotballmagasinet (som er svært savnet,  forresten). Selv tror jeg det er svært klokt med litt ydmykhet.

Jeg har personlig aldri møtt Peter Kovacs, men jeg skal innrømme at det er noe helt spesielt med vår drammensungarer. Jeg er blitt imponert over fightingen hans, vinnerviljen og klokskapen. Han har scoret mengder av mål for Godset gjennom flere sesonger, men enda viktigere er hans store anvendelighet som oppspillspunkt. Han skaper “panikk” i motstanderens forsvar, frigir dermed plass til medspillerne og er uunværlig på dødball foran begge mål. I Haugesund forstod nok ikke verken spillere eller publikum hvorfor ikke Kovacs spilte fra start – men glade var de.

Kong Kovacs har vunnet hele Drammen og halve kongeriket – ja ikke Bergen, da. Alle som møter ungareren omtaler ham med den største respekt. For spissen er alltid vennlig, blid, jordnær og liker å slå av en prat med supporterne på gaten. (Og det er det ikke alle spillere som er så glade i.) Etter kamp er det én mann som alltid kommer bort til GodsetUnionen-gjerdet på Gamle Gress for å hilse på og takke, og det er Peter Kovacs. (Og stort sett er det bare han som gidder det.) Det gjør goalgetteren om laget har tapt, om han selv har sittet på benken og også da han ikke var i troppen i sommer. Utrolig!

Peter Kovacs har vært hos oss i flere år. Da han kom, var jeg litt skeptisk, men han har gjennom tiden vunnet de alle fleste av oss. Mannen er 36 år nå, og alle vet at karrieren ikke er ved starten. Skjønt – det merkes overhodet ikke, for Kovacs er i knallform. (Frode Johnsen er vel 40?)  For meg og mange andre er toppscoreren vår selveste Strømsgodset, for noe mangler når Peter ikke er på banen. Tenk tilbake på alle de kampene han har spilt og gledet oss med sin innsats og målteft. Om noen år ser Kovacs tilbake på sin flotte karriere. Da er jeg sikker på at han føler han er halvveis drammenser og at det var Godset som var laget hans.

Blå Arme Online (@BAOF) spør retorisk på Twitter: “Hvorfor bruker ikke David de beste spillerne?” Det er et svært godt spørsmål. For det er kinkig å forstå at Kovacs ikke spilte fra start mot Haugesund. Grisevær og humpete bane gjorde det krystallklart at dette var en kamp der man måtte tenke annerledes. Det forstod de aller fleste – også før kampen. Men Kovacs ble sittende på benken i en kamp som viste hva som skjer når Godset ikke lykkes med sitt forsøk på ballbesittende klikkklakk-fotball. Det var uendelig vondt å se på.

Men så fikk ungareren aller nådigst slippe innpå de siste 15 minuttene. Det var nære på at Kovacs da “alene” hadde fikset uavgjort dette siste kvarteret, men det stoppet på to flotte mål fra Peter K. Uansett var det en kraftdemonstrasjon av de sjeldne.

Søndag spilles årets siste hjemmekamp – mot Molde. Da forlanger vi at Kovacs er i startoppstillingen. Det er nemlig ett og annet som tyder på at han skyves ut etter sesongen, og det er derfor mulig at dette er siste hjemmekamp vi kan få se ungareren spille for Godset. Selv om han har vært lojaliteten selv, så er det svært forståelig at han må se etter ny klubb – hvis det ved sesongslutt fortsatt signaliseres at han ikke blir satset på.

Og for hva vi vet, kan det også være at det søndag er siste gang vi opplever Martinio, Adam, Nana, Hamoud og Storbæk på laget vårt her hjemme på Gamle Gress. Dermed kan det bli en utrolig forestilling, for det blir kan hende avskjed med både Godsets yngste og eldste samt kapteinen.

Heldigvis er det engasjement rundt Strømsodset. Det burde både Godset-administrasjonen og trener-Nielsen egentlig sette pris på, men jeg er ikke bråsikker på at de gjør det. Vi supportere er jo ikke helt utdannete trenere, men det er vel allikevel lov å ha meninger og synse litt? For vi ønsker vel ikke en situasjon hvor alle er likeglade til hva som skjer i Godset?

Dermed avslutter jeg denne hyldesten til kong Kovacs med å “forlange” at han er i startoppstillingen søndag mot Molde.

Lars Hoel

Artikkelen stod på trykk i Byavisa 29. oktober 2014 og i Blå Arme Online Fanzine; http://148.122.161.133/~v-fos/artikler.html

Dette er ikke en artikkel om Martin Ødegaard – egentlig. For det har vært skrevet uendelig mye om drammensgutten, og superlativene har haglet fra alle hold. Derfor skal vi ikke gjenta her at Ødegaard er et unikt talent, at han bare er 15 år, at han er yngste debutant på Strømsgodset og landslaget, at han er yngste målscorer i Tippeligaen, at han oftest er lagets beste, at han har en teknikk av en helt annen verden, at han herjer rundt med motstanderne og at Europas toppklubber slåss om ham. Nei, alt dette er sagt mange ganger før, så det skriver vi ikke mer om … Men i skyggen av Martinio har det skjedd mye i Godset.

2014 har vært et begivenhetsfyllt år for Strømsgodset – på godt og på mindre godt. Etter fjorårets enorme suksess var selvsagt mange spent på hva 2014 ville bringe. Og la oss slå fast én ting; kjedelig er det ikke blitt rundt Godset. Store hendelser som Deilas farvel, Nielsen inntog, Champions League-kvalifisering, DnB som generalsponsor, spennende nysigneringer, nye stortalenter fra egen stall og en heftig debatt rundt spillestilen, – alt dette har preget året, – men, det har i grunnen skjedd i skyggen av Martinio.

Ronny Deila gikk til Celtic i juni. Det måtte vel bare skje at vi mistet ham etter seks års økende suksess med både cup- og seriegull. Avgangen kom allikevel brått og høydramatisk på oss. Et lite forvarsel hadde vi dog fått da det gikk rykter om overgang til Malmø. Svenskehandel ble det imidlertid ikke noe av, men 9. juni var det allikevel slutt. Med en blomsterkvast i hånden vinket Deila til publikum – på betryggende avstand. En uhyre enkel, men allikevel effektfull seremoni. Det kunne vært annerledes. Et fullsatt Marienlyst hadde nok ønsket at han tok runden tett inntil alle tribunene – eller helst opp på dem –, og at alle og enhver hadde fått tatt ham i hånden eller gitt ham en varm takkeklem. Men slik skulle det ikke bli. Vi måtte klare oss med en nesten symbolsk, enkel avskjed. Det hadde sine grunner.

Deilas elleve kamper i 2014 ble ikke helt som vi husket det fra året før. Men så var også det store samtaleemnet på puber og i hjem i Drammen de store skadeproblemene, ikke minst fraværet av den bunnsolide stopperduoen Madsen/Horn. I tillegg var nok fraværet av Stefan Johansen det som var aller mest påtagelig. Derfor slet Deila med å få festspillet til å sitte skikkelig på vårparten. Rett nok var også nye spillere kommet inn og var beskrevet med store ord. Abu var tilbake, Olsen og Junior fra Inter og Everton var på plass, og på benken satt en 15-åring fra Bragernes som nå fikk prøve seg og gjøre sin tippeligadebut. Men årets vårsesong gikk, som vi vet, litt på tverke, og derfor var det høyst imponerende at Ronny Deila, da han tok farvel i juni, til tross for skadeproblemet kunne gi fra seg et lag på 2. plass. Det skjedde i den gryende skyggen av Martinio.

Å hoppe etter Wirkola har aldri vært særlig lett eller innbydende. Det er nesten dømt til å bli nedtur. Men fristelsen til å sette utfor er selvfølgelig stor allikevel, enten man heter Bardal, Moyes eller Nielsen. For å få trene et topplag, er vel uansett noe man sjelden sier nei til. Og Godset-2014 er et topplag, og klubben fremstår som velutviklet med sunn økonomi. Til tross for tap av noen spillere er det også kommet hele seks nye – tildels beskrevet som klassespillere. Dermed var utgangspunktet godt da David Nielsen overtok. Men det hele har nærmest skjedd i skyggen av Martinios inntreden på Marienlyst.

David Nielsen gjorde det stort med 2. divisjonslaget Nest Sotra før han ble hentet til Godset. Mannen elsker treningsfeltet og er åpenbart en karismatisk, sterk og god leder. Men etter sine 13 første offisielle kamper, står han med fem seire, én uavgjort og sju tap før kampen mot Brann spilles. Hjemme er det blitt to seire, én uavgjort og tre tap. Det er kanskje ikke godt nok til å tilfredstille drammenspublikummet, men heller ikke Ronny Deila var særlig heldig i starten. Alle i Drammen håpet – og håper – på storsuksess for Godset og trener-Nielsen, men starten har vært noe kronglete og har gitt rom for meningsutveksling blant supporterne. Det er sunt og naturlig med debatt.

Nå nærmer vi oss sesongslutt, og hvilken plassering vi får i 2014, ja, det gjenstår å se. Men etter all sannynlighet blir det et sted mellom 2. og 7. plass. David Nielsen har vært trener rundt tre måneder og har ønsket å sette sitt preg på Godset, men det skjer faktisk i skyggen av Martinio.

Det er morsomt når dyktige spillere utenfra, som Flamur Kastrati, Marius Høibråten, Gustav Valsvik, Mathias Gjerstrøm og flere andre kommer til Strømsgodset på permanent basis. Korttidsleie er ikke fullt så stas. Men aller mest elsker vi at klubbens egne talenter slår ut i full blomst. Og de er mange. I vannskorpen lurer stortalenter som Viktor Wikheim, Magnus Moldjord, Jørgen Oland og mange flere. Noen svært unge spillere, som Gustav Wikheim, føles allerede som godt etablerte. Han åpnet sesongen storveis, men har senere vært noe variabel. Men Wikheim på sitt beste er herlig offensiv og en mann vi venter oss mye av. Martin Rønning Ovenstad var bunnsolid inntil kyssesyken ødela det meste av sesongen. Han var nærmest selvskreven på midtbanen inntil han måtte kaste inn håndkledet. Kanskje får vi se ham igjen allerede denne høsten, men i 2015 er han på plass og vil dominere.

Sett under ett er kanskje Iver Fossum Godsets aller beste i 2014. Han spiller solid og med høyt nivå i kamp etter kamp og er en arbeidshest av de sjeldne som vi knapt ser gjøre en eneste feil. – Ja det flommer nærmest av talenter fra yngre årskull, og flere har startet sitt inntog på Godset og Team Sif. Men de merker alle at det skjer i skyggen av Martinio.

Godset var lenge uten hovedsponsor. Det begynte å se litt rart ut. Det stod om pris. Men så kom landets største bank, DnB, på banen. I sommer var avtalen et faktum og ble storslagent markert i pausen under kampen mot Rosenborg. Et fantastisk scoop var det. Men for hvem? Joda, klubben var nok svært fornøyd med å ha fått avtalen med DnB på plass, men kanskje er det banken som nå kan glise aller bredest?

Rett nok begynte det dårlig. Ikke før var blekket tørt da man hadde signert storavtalen, før Deila takket for seg. Drammens helt og arkitekten bak lagets festangrepsspill og strålende rennomé forsvant til Celtic. Banksjefen må vel ha grått i sene nattetimer da det skjedde? Hva nå?

Etter at Deila dro, smuldret fort Marienlyst noe – i alle fall midlertidig. Laget hadde satt norsk rekord med unike 46 seriekamper uten tap på hjemmebane, men så begynte brått seirene å utebli. Og vi kan bare tenke oss hvordan banksjefen hadde det da. Hva hadde de gitt seg inn på?

Men sannelig tror jeg nok at DnB-folket allikevel kan smile aller bredest. Rett nok forsvant Deila, og fortsettelsen hjemme på Marienlyst har til nå vært litt halvveis. Men DnB og alle andre har for lengst sett en makeløs 15-åring bane seg vei frem i offentligheten – og det på beskjedent, høflig og lynraskt vis. Banksjefen må ha smilt bredere enn noen gang, og dette til tross for de nevnte nedturene, – for alt dette skjedde i skyggen av Martinio.

Det som så ut som årets smell for DnB da Deila trakk seg, ble nærmest over natten forvandlet til noe eksplosivt og fantastisk. De hadde inngått avtale med et Godset der et unikt talent og flott menneske, Martin Ødegaard, var blitt helt sentral. Jeg antar derfor at bankens folk i sene nattetimer nå spekulerer på hvordan de best kan få nytte av Martin Ødegaard – før han forlater oss. Det må være århundrets flaks, beste timing eller plan. Gjett om DnB kan være fornøyd. Kanskje bør de vurdere å sende over en sjekk med noen millioner til.

Derfor blir 2014 Martin Ødegaards år. Alle andre begivenheter, oppturer og nedturer, diskusjoner, talenter og spillerkjøp må leve med å foregå i skyggen av Martinio.

Lars Hoel

Artikkelen stod på trykk i DT 17. september 2014.

Artikkelen ligger også på Blå Arme Online Fanzine; http://blaa-arme.tk.

På en café i Glasgow sitter kanskje en grublende og ikke helt fornøyd mann fra Telemark. Han er fotballtrener, men har ikke lykkes i sin nye jobb – foreløpig. På rom 423 på Union Brygge i Drammen finner vi en dansk mann, heller ikke han kanskje helt fornøyd. Herrene heter Ronny Deila og David Nielsen.

De to trenerne har begge fått vårt elskede Strømsgodset i gave – eller snarere til låns en stakket stund. Ronny Deilia fra 2008, Nielsen fra juni 2014. Ronny overtok et “vrakgods” nederst på tabellen i en klubb med store utfordringer og tok Strømsgodset til himmelen. Hvor Nielsen tar Godset, vet vi ikke ennå, men temaet ble nylig omtalt i artikkelen “Ingen skam å snu, David”.

Han kom fra det store intet som trener, Ronny Deila. Gikk læretiden under Fagermo, før han selv slapp til og gjorde Godset til sitt eget. Hans suksesshistorie er omtalt i utallige artikler, og Ronny Deila og Strømsgodset er nærmest synonyme suksessbegreper – i alle fall i Drammen.

Ja, hva er det egentlig med dette laget fra “Rødgata”?,  som har vunnet hele Drammens og Buskeruds hjerte – og snart minst halve kongeriket –, ja unntatt noen sjeler i Trøndelag, da. Og hva er det med denne mannen, Ronny Deila, som har betydd så utrolig mye for laget, klubben og Drammen? La oss koste på oss et tilbakeblikk og hente frem noen helt uforglemmelige øyeblikk rundt seriegullet og 2014-avskjeden.

I fjor snakket nesten alle i elvebyen om Strømsgodset og Deila. Ung og gammel. Supporter og den mer passive beundrer. Til og med min slektning på 82 år åpnet døren i callingen med ordene “Er det Ronny Deila?” Ronny på alles lepper. Han var nesten guddommelig. For ham selv ble det vel i overkant.

Det er ikke grenser for alt som er gått Godsets vei de siste årene; cupmester, seriemester, europacup, økende tilskuertall, sunn økonomi, et strålende omdømme, DnB, som generalsponsor, Martin Ødegaard-mirakelet, en vrimmel av talenter og en trener som alle synes å elske; Ronny Deila.

I pausen i kampen mot Haugesund 9. juni i år fikk han sin høyst fortjente avskjedsstund og hyldest på Gamle Gress med varme ord og en blomst fra sportslig leder, Jostein Flo. Og kunne jeg ikke skimte at sogningen var litt fuktig i øyekroken der ute på gresset?, jo jeg tror det.  Og markedssjef Rune Marthinsen underbygde senere det hele, da han i sitt glitrende blogginnlegg i fjor høst sa noe sånt som at “jeg er glad i denne mannen”. Og hele Drammen følte det samme.

Tusenvis av unionister og andre publikummere reiste seg i ettermiddagssolen og jublet for keiseren av Drammen, Ronny Deila. Et nærmest hjerteskjærende øyeblikk. For navnet hans er nå hamret inn med gull- og diamantskrift i Godsets og Drammens historie for all tid. Og det ville egentlig ikke forbause meg om han en gang får en statue av seg utenfor Marienlyst – det måtte vel i så fall være ved siden av Steinar Pettersen.

Flo var ikke alene om å oppleve 9. juni 2014 som noe utrolig emosjonelt. For jeg måtte selv erkjenne at jeg var vitne til noe helt bemerkelsesverdig og sterkt. Men hva fikk meg, en voksen mann, til å få tårer i øynene i solsteken på Marienlyst? Var det ikke bare en fotballkamp og bare en trener? — Tja, jeg er sannelig ikke sikker.

Tårene kom faktisk en annen gang også, og det var da Ola Kamara den 10. november i fjor scoret det viktige, første målet i den avgjørende gullkampen – også det mot Haugesund. Kamara og Deila i sentrum. Det var magiske sekunder vi opplevde denne høstkvelden. Et minne for livet. Fortettet stemning på et stappfullt Gamle Gress, den håpløse førsteomgangen, det fantastiske øyeblikket da den første scoringen kom. Resten vet du alt om.

Men så skjedde det altså igjen at det ble litt emosjonelt på Marienlyst da den kommende æresborgeren (?, det er kanskje å ta i … ) av Drammen fikk sin svært enkle, men allikevel uforglemmelige hyldest. Det sier alt om øyeblikket, om Godsets viktighet for Drammen og om denne unike fotballtreneren.

Det er sagt så mye godt om Ronny Deila at vi tåler at det påpekes at Celtic-treneren må dele æren og hyldesten med mange andre; spillerne, klubben som sådan, styret og administrasjonen. For det er åpenbart gjort mye riktig. Telemarkingen fikk en unik mulighet i Strømsgodset. Han var “ingen ting” da andre ga ham sjansen. Timingen var god, og klubben var på vei opp.  Espeseth gjorde sin entré og har bidratt med stø og dyktig ledelse. Rune Marthinsen stod for viktig kontinuitet med sin lange erfaring og gode personlighet. Og  ikke minst hadde Godset noe helt unikt; nemlig Jostein Flo. Kanskje er det drammensersogningen som må gis den aller største delen av æren for Strømsgodsets og Deilas suksess. For denne mannen er så dyktig, bunnsolid og sympatisk at det halve kunne vært nok. Uvurderlige egenskaper, selvsagt. Men også Flo har dratt nytte av en effektiv administrasjon, dyktige trenerteam og en masse frivillige medarbeidere.

Selv har jeg aldri hatt noe med klubben å gjøre. Fra tribuneplass har jeg imidlertid hatt gleden av å følge laget gjennom mange oppturer og noen nedturer i mange år. Jeg tror derfor jeg snakker for svært mange når jeg sier at Strømsgodset tilfører livet noe avgjørende viktig. Og dermed ble det tårevått da Ronny Deila takket for seg. Jeg var neppe alene om det. Ekte kjærlighet og vel så det.

Hele Drammen – og her tør jeg egentlig driste meg til å si hele fotball-Norge –  unner Deila Celtic-jobben og forhåpentligvis stor suksess – etter hvert. Men det skal ikke underslås at telemarkingen fikk en ripe i lakken da det ble forhandlet mellom Godset og Celtic. Deila hadde en kontrakt med lang varighet og ønsket å slutte rett før den viktige Champions Leauge-oppstarten. Så vidt jeg vet, var det også en klausul i kontrakten som sa noe om at han skulle få gå om det rette tilbudet til en større klubb dukket opp. Og det gjorde det.

Deila skal ha “sagt opp” avtalen med sin arbeidsgiver, Strømsgodset; klubben som hadde skapt hans trenersuksess, for å presse Godset til kjapt å godta Celtis skambud. Et øyeblikk var han kanskje større enn Klubben? Det heter seg at Flo stod beinhardt på sitt krav. Ja, selvsagt gjorde han det. Skulle bare mangle. Det er bare synd at ikke klubbene kunne forhandlet ferdig. Det hadde gitt en 100 % lykkelig skilsmisse. Men Deila skar inn, og dette synes jeg var uheldig og egoistisk. Jeg forstår selvsagt at mannen var redd for at den unike muligheten skulle ryke, men det hadde neppe vært tenkbart på grunn av noen “småpenger”. Skjønt vi vet vel strengt tatt lite om hva som egentlig ble sagt og gjort på forhandlingsmøtet på Gardermoen.

Selvfølgelig hadde ikke Flo, Saxegaard, Styret og Godset noen som helst tanke om å ødelegge for Deila, tvert i mot. Men like selvsagt var det at situasjonen ikke innbydde til at Godset bare skulle godtatt alt mulig. Ronny Deila hadde sikkert en kontraktsrett til uansett å få gå til Celtic, men i dette lå det, selvsagt, at klubbene skulle enes om en kompensasjon. Det var utvilsomt ikke en klausul som betydde at Deila selv kunne diktere kompensasjonssummen. Det sies også at han reiste til Glasgow før Godset hadde gitt klarsignal. I ettertid er jeg sikker på at Deila tar selvkritikk på måten han gjorde dette på.

Flo hadde ikke gjort jobben sin for Godset om han ikke fjellstøtt hadde representert klubben. I sosiale medier kunne man de aktuelle dagene få inntrykk av at noen mente han bare burde godtatt et hvilket som helst bud for å ikke ødelegge for Deila. Derfor vil jeg mene at det overhodet ikke var noen grunn til å kritisere Godsets folk. Derimot falt vel Ronny Deila for fristelsen til å være litt ego midt i kampens hete. Og kanskje skal vi forstå ham. Det gjaldt noe fantastisk og unikt for ham og faktisk for hele fotballnorge. Men det ble en ørliten ripe i lakken, det gjorde det.

Så skal det selvsagt bli spennende å lese den hele og fulle sannheten om spillet bak kulissene i Ronny Deilas kommende (?) selvbiografi “Gode år”(?) eller i Rune Marthinsens kommende (?) “Sannheten om  Godset”-bok (?) (Bare å sette i gang med disse bøkene, karer!)

Nå har vi alle for lengst lakkert over denne ørlille ripen i lakken til Deila. Ja vi har faktisk også glemt den. For jeg og tusenvis av andre var på Gamle Gress 9. juni og takket Ronny Deila for alt han har betydd for klubben og Drammen. Takk Ronny.

Deila-epoken er over, men vi skal følge og støtte ham i Celtic og videre, ja, så lenge han ikke blir RBK-trener, da.

Lars Hoel

Artikkelen stod på trykk i Byavisa, Drammen 17. september 2014

Artikkelen finnes også på Blå Arme Online Fanzine

(Ikke alle har visst forstått at dette er et fiktivt brev som ikke er sendt og at det er skrevet med glimt i øye, noe jeg håpet og trodde gikk klart frem)

Drammen, september 2014

Kjære Jostein Flo

Vi er ikke brevvenner, men jeg vil allikevel sette meg ned å skrive til deg. Det er jo nesten alltid hyggelig å få et brev i postkassen, og selv om jeg er litt kritisk, så vet du sikkert at ekte kjærlighet må tåle at man kan snakke åpent til hverandre.  Derfor regner jeg egentlig med at du er positiv til at jeg og andre engasjerer oss, for det gjør vi av kjærlighet – ja, av ekte kjærlighet – til Strømsgodset.

Bruker du Twitter og Facebook, Jostein? Her ser du at vi er mange som er bekymrete om dagen. Enkelte forståsegpåere kaller oss sutrete, historieløse, hylekor, klovner og det som verre er. Det er vel greit, for alle skal få ha en mening i vårt land. I kommentarfeltene i DT og på Godsets egen side har mange sagt sin mening. Noen er litt skarpere enn andre, men felles for oss alle er nok det at vi i mange år har gledet oss over Strømsgodset. Vi har fulgt laget gjennom opp- og nedturer, i Eliteserien og Adecco, så vi er ikke medgangssupportere. Vi tåler godt at laget taper – av og til.

Jeg har et forhold til Godset. Og når man er glad i noen, bør man jo være en skikkelig venn, eller hva Jostein? Og en god venn skal kunne si i fra om den andre er på feil kurs. Godt å få litt koreksjon av og til. Og er man selv riktig håpløs, så bør man faktisk være glad for å få konstruktiv kritikk. Og det er derfor jeg tar kontakt med deg i dag.

Vi har hatt seks utrolige Godset år. Javisst har vi tapt, og selvsagt har det vært dårlig spill av og til. Alt var ikke bare rosenrødt under Deila. Men det var seks år med en spillestil som spillerne, publikum og hele landets fotballekspertise elsket.  Godset fikk et strålende renomé, vant cupen, serien, kunne selge spillere og få økonomien på fote igjen. Ikke nok med det; hele buskerudfotballen vant på dette, for ikke å snakke om at Drammen by ble løftet frem.

Spillet var herlig friskt og angrepsvillig. Vi spilte bredt og varierte stort. Laget brukte kantene og skapte dermed rom for kong Kovacs og andre i midten. Fotballnorge elsket å se på Godset.

Da Deila overtok i 2008, lå Godset nede. Han og resten av dere i Godset skapte gull av “gråstein”. Klubbens økonomi var skranten, og den sportslige suksessen var høyst variabel da du, Jostein, så genialt ga Ronny jobben. Når noen i en slags misforstått lojalitet nå roper “gi ham tid”, “gi ham tid” –  “for vi ga Ronny tid” – , så er det en helt feil sammenligning, slik jeg ser det. For da vår nye trener overtok i juni, så var det en helt annen klubb og et helt annet lag, han var så heldig å få låne. Rett nok hadde vi mistet Stefan Johansen og hatt uheldige skader, men situasjonene kan allikevel på ingen måte sammenlignes. Jeg kan ikke se det hele annerledes enn at David Nielsen har fått Godset servert på et gullfat. Og hva gjør han med det?

Jostein. Jeg har kjørt forbi kontoret ditt på SIF-huset noen ganger på sen kveldstid og har sett lys i huset. Tro om du har sittet og grublet over situasjonen. Den er nok krevende for deg. Så jeg har litt vondt av deg i disse dager.  Det er derfor jeg vil støtte deg med å sende deg dette brevet. Rett nok er jeg ikke en i teamet ditt, og rett nok sa din nye trener at han ikke kunne drive å høre på “Per og Pål”, men jeg har allikevel litt troen på at du vil lese brevet og kanskje ta inn over deg noe av innholdet. Det er greit for meg at du viser det til, David, forresten.

Det er mange bekymrete mennesker i Drammen nå. Vi har sett at laget som frem til i juni forsøkte spille herlig attack-attack-fotball, med ett – periodevis –  er blitt kjedelig å se på.  Din nye trener har i DT tydelig gått ut med at han ønsket mindre kantspill. Han ville snu trekanten på midten. Han ville ha ballen enda mer. Ballbesittelse. Og jeg kan bare gratulere deg med at han ofte lykkes godt i holde ballen i laget – der et sted ute på midtbanen og i kjempeklyngen rett foran 16-meteren. Vi er de beste til det. Høy prosent.  Men det blir visst ikke så mange mål og seiere av det, akkurat.

Martin Ødegaard brilierer uansett og er nok glad i å ha ballen, men jeg tror faktisk han ville være enda bedre og mer nyttig om han fikk spille mer fritt, variert, bredere og bruke vingene bedre. Spillerne selv vil selvsagt i en hver situasjon backe opp om nåværende treners syn. Blir vel ikke mange kamper på en spiller som offentlig går i mot trenerens strategi. Eller hva Jostein? Du har jo selv erafring fra banen.  Så når kantspiller-Wikheim uttaler på C more  før Aalesund-kampen at han foretrekker Nielsens modell fremfor Deilas, så tror jeg rett og slett ikke han er helt ærlig med oss. Men forøvrig  virker han jo som en hyggelig kar og dyktig spiller.

David Nielsen er jo ikke  ikke så erfaren, Jostein. Rett nok gjorde han det veldig godt med Nest Sotra i lavere divisjoner. Så hentet du og Ronny ham til Godset. Og nylig hentet du og David enda en Nest Sotra-trener. Sikkert en dyktig mann, men hvilken erfaring har han og David Nielsen fra eliteserien, Jostein? Nå sitter du kanskje på kontoret ditt og tenker at Ronny heller ikke hadde slik erfaring i starten, men som jeg sa til deg i sted; det var i en helt annen og usammenlignbar situasjon.

Ikke før Nielsen hadde overtatt i juni, så la han om kursen. Og det er nå jeg virkelig lurer: Hvorfor i all verden gjorde han det? Har ennå ikke hørt en eneste god grunn. Han nevnte noe om spillertyper, men det kaller jeg – med all respekt – vissvass. For vi har mer offensiv styrke en noen gang med diverse gode kantspillere.

Jeg må si litt om laguttak, Jostein. Nå har vel en trener rett til å styre på som han selv finner for godt, men jeg ble utrolig skuffet og sjokkert da Nielsen satte Kovacs ut av troppen. Så begrunnet han det med at man ventet høyt tempo og kontringer. Gjorde man det? Når man satser alt på ballbesittelse? Hmmm. Å sette ut dyktige Kovacs, som holder formen alldeles glimrende og aldri har spilt seg ut av laget, er nesten å tråkke litt på oss alle. Nå får Peter Kovacs av og til komme inn på slutten av kampen, men kan selvsagt da ikke skape mirakler på noen få minutter. Så jeg skal innrømme at jeg ble ganske irritert, Jostein, over at den høyreiste ungarer ble behandlet sånn. Jeg synes det var noe respektløst over det. La oss huske på at Kovacs er vår toppscorer, men fremfor alt gjør manns jobb med å binde opp forsvarere og dermed skaper stort rom for andre. I tillegg er han uvurderlig å ha på dødballsituasjoner i begge ender av banen. Og  hvem håndhilser på publikum etter hver eneste kamp? Det er Kovacs.

Og så til det store spørsmålet: Visste du om den planlagte kursendringen da du ga ham midlertidig ansettelse? Det vet jeg ikke. Men senere har du gitt ham fast ansettelse, og da hadde du nok sett at din nye trener ønsket en annen spillestil. I en artikkel “Ingen skam å snu, David” har jeg påpekt at det bare finnes én eneste grunn til en slik omlegging, og det er at Nielsen hadde litt lyst til å finne på noe for å sette sitt eget preg på laget. Det har jeg ingen sans for, Jostein. For å begynne å eksperimentere vekk en kjempesuksessformel midt i en sesong, vil jeg nesten kalle galskap. Vi kunne vært en gullkandidat med vår sterke stall og innarbeidete spillestil. Og sølv skulle i alle fall definitivt vært innen rekkevidde. Nå daler vi på tabellen – naturlig nok – og er nr. 5.  Vi kaster bort den viktige medaljemuligheten og dermed europacupspill neste år. Det er vel ikke noe klubben ønsker.

Dere snakker vel mye sammen der på SIF-huset. Så du vet nok hva de andre i administrasjonen mener. Men jeg for min del nekter å tro at det var noe genuint ønske i klubben i juni om å skulle endre stil og gå vekk fra attack2013-stilen. Det tror jeg var David Nielsens eget ønske. Nå sier jo han av og til at det ikke er meningen å småpille på tvers eller at tempoet skal være svakt, men det er jo ubenhørlig resultatet om spillerne instrueres i å beholde ballen for enhver pris. Det er for krevende å kombinere det med høyt tempo, tror nå jeg.

Både du og jeg har vel forrandret på ting i livene våre av og til, Jostein, men vi forandrer vel stort sett når ting ikke fungerer? Da er det greit å endre litt. Men attack2013-fotballen fungerte som et uvær. Det er det. Jo da, spillet var ikke optimalt i våres, vil du kanskje si, og det er jeg enig med deg i, men da må jo skadeinfernoet ta mye av skylden.

Men hva nå, Jostein? Tar du og Nielsen dere en sen kaffe på kontoret av og til? Kunne du ikke snakke litt med ham? For Godsets skyld? Gjør det litt hyggelig, kaffe og kakestykke, og så tar dere en god prat om dettte. For det er ikke så altfor stor kursendring som skal til, så blir David Nielsen en ny Godset-suksess. Selv var jeg maksimalt begeistret over at David overtok.  Det var før jeg forstod at han ville eksperimentere bort suksessen. Nå har min tiltro sunket fra 100 % til 83 %.

Jeg er ikke i tvil om at du i Nielsen har funnet en veldig god trener, men han er jo litt uerfaren på toppnivå, og nå trengs det rettledning fra en voksen. For David Nielsen er det svært mye godt å si om. Men bedre kan det bli. Og husk: Alt jeg ønsker meg er at han er mann for å justere kursen litt. Det kan han gjøre nærmest over natten uten at vi merker det, men det krever noen små grep. Du vet, Jostein, det er ikke så lett å innrømme en feil og stå frem i media med det. Nei, la han bare endre det stille og rolig, så vil poengene komme og vi på tribunene vil igjen begynne å glede oss over spillet.

Jeg får avslutte nå, Jostein. Det er mye mer jeg ville sagt, men jeg synes du heller skal bruke tiden din på å få tak i David Nielsen. Jeg tror du ennå finner ham på rom 423.

Hilsen Lars